Oljefrue

Det kommende valget i Storbritannia 7. mai omtales allerede som det mest spennende i manns minne. Sterke småpartier utfordrer det eksisterende valgsystemet, og det er stor sjanse for et såkalt hung parliament hvor ingen av partiene har nok seter til å kunne danne regjering alene.

Selv om vi er lovet et spennende valg har kampanjen vært fryktelig kjedelig. Det eneste lyspunktet kom i starten hvor UKIP regelmessig serverte skandaler i form av politikere som hadde twitret noe grovt rasistisk, eller sagt noe lurt om kvinner da de trodde mikrofonen var av, og ble nødt til å trekke seg fra verv. Leder Nigel Farage har hatt det travelt med å ta avstand fra avgåtte politikere og forklare hva andre fortsatt sittende UKIP-politikere egentlig har ment, men har bidratt med lite nytt siden skandalene. Sittende statsminister David Cameron er overraskende lite karismatisk selv for å være en konservativ statsminister. Partiets egne økonomiske bidragsytere har kritisert statsministeren for å mangle inspirasjon og engasjement. Liberaldemokratene har ingen hørt noe fra siden «bryllupet» for fem år siden. Labours Ed Miliband ligner fryktelig på Wallace fra “Wallace and Gromit”. Når en har lagt merke til dette er det ikke lenger mulig å få med seg hva Miliband sier eller mener. I Storbritannia er han uansett mest forbundet med å ha spist en sandwich.

Miliband failing to look normal while eating a bacon sandwich

Utenfor England gjør de nasjonale partiene det bra i meningsmålinger samtidig som de hjelper til å undergrave det britiske valgsystemet. Skottene har sitt SNP, Wales har sitt Plaid (som visst betyr parti på walisisk) og nord-irene har selvsagt en hel rekke egne partier. Engelskmennene derimot ser ut til å ty til UKIP som nasjonalistisk surrogat i nøden, eller de lar være å stemme. Oppslutningen er i hele Storbritannia ganske lav, og en frykter at enda færre skal stemme ved dette valget enn ved forrige valg, da oppslutningen var under 60 %.

Mediene har ikke bidratt til å gjøre valginnspurten mer interessant, men har heller labbet etter partilederne og gjengitt deres taler og kampanjestunt. Dette har mediene så krydret med kleine live-intervjuer av vanlige folk på gaten hvor både briter og britisk politikk har kommet ganske dårlig ut. Partilederne har møttes til én eneste debatt på TV, og for første gang var hele syv partier representert. Etter debatten var det stor enighet om at det var lederne for småpartiene som hadde klart seg best.

Dersom det hadde vært valg i dag ville ingen av de to største partiene hatt mer enn 35 % av stemmene til det britiske folket. Takket være valgordningen first-past-the-post ville det gitt i overkant av 40 % av setene i parlamentet til hver av partiene, men langt fra nok til å danne regjering. Til tross for en valgordning som vanligvis ville ført til stabile flertallsregjeringer og et topartisystem, har britene fått minoritetsrepresentasjon i parlamentet. Eksperter har pekt på at de store partiene har blitt for like og at småpartiene representerer politiske ytterpunkter.

Med unntak av to labourrepresenterte valgkretser ser SNP ut til å ta alle de skotske setene i parlamentet, noe som betyr 8,4 % av setene i det britiske parlamentet. Skottene utgjør 8 % av befolkningen i Storbritannia. SNP bruker denne makten for alt den er verdt, og de går stadig frem og tilbake på om de vil støtte en Labour-regjering. Labour på sin side tar ikke uten videre imot den sporadiske støtten og advarer skotske velgere om at en stemme til SNP kan bety fem nye år for de konservative.

Om overgangen til flerpartisystem tyder på sterkere representasjon av minoritetene, om det tyder på en fragmentert stat med lite til felles, eller om det er litt av begge deler, er ikke godt å si. Det eneste som er sikkert er at det slettes ikke er sikkert hvem dronningen kommer til å spørre om å danne regjering etter valget 7. mai.

Hva gir en mannen som har alt? Hva med en godseiertittel og en kvadratmeter skotsk land? Kreative naturvernere har kjøpt opp eiendom som de ønsker å beskytte mot utbygging og dyrking. Planting av lokale trearter, utsetting av bikuber og kartlegging av ville dyr finansieres gjennom å selge land kvadratmeter for kvadratmeter. Kjøperne er alt fra arabiske prinsesser til canadiere med skotske forfedre, og en og annen oljefrue som ikke visste hva hun skulle gi mannen som har alt til jul. Kjøperne kan velge om de ønsker lord eller laird-tittel (bare lady for damene), og den nybakte godseieren kan endre navnet sitt, for all legal purposes, til lord/lady/laird. Tittelen gir også rettigheter til å bære områdets tartan i sin kilt samt å bruke våpenskjoldet. Det aller beste er likevel at en kan dra og besøke kvadratmeteren sin med det britene kaller meet-and-greet service.

http://www.highlandtitles.com/

Eiendommen ligger i en dal på vestkysten av Skottland som heter Glencoe. Området er kjent for dramatisk natur og ikke minst som bakgrunnskulisse for James Bonds barndomshjem Skyfall i filmen med samme navn.

(Mye likt, men vi kom i en svart BMW)

Meet-and-greet inkluderer en omvisning på området i en tøff firehjuling og muligheten til å plante et tre på ens egen private grund. Godseier behandles standsmessig av guiden og tiltales konsekvent med tittel. Området med kvadratmeterne ligger nydelig til med utsikt til en sea loch (vi ville kanskje kalt det en fjord?) og skiller seg fra resten av eiendommen med en bisarr skog av flagg, personlige effekter og nyplantede vekster som ikke hører hjemme der.

En arabisk prinsesse – og Lady – har vært på besøk og pyntet sin kvadratmeter.

His Lairdship var godt fornøyd med godset og plantet et (lokalt) tre.

His Lairdship

Det fine med å være på vestkysten av Skottland er at Whisky-mekkaet Islay bare er en ferjetur unna. Her kan en fråtse i turer på de mest legendariske destilleriene, og en kan selvsagt fråtse i whisky. Øyen er overraskende uoppdaget av turister, med svenske turister som hederlig og litt mystisk unntak.

Bunnahabhain

(Uttales bonnahævven, har vi lært)

Kilchoman

Det definitivt yngste destilleriet, grunnlagt i 2005, produserer på en gård hvor de også dyrker sitt eget bygg til whiskyen.

Bowmore

(Uttales muligens buuuu-mår med trykk på første del, eller båo-mååår med trykk på siste stavelse)

Vi bodde vegg i vegg med destilleriet og kunne snoke rundt på kveldstid!

Laphroaig

Malting

Røyking

Destillering (og svenske turister)

Utenom guidede turer med smaking på destilleriene foregår det lite på øyen, og de få tettstedene som finnes byr på minimalt med urbant uteliv. Øyen har imidlertid et mektig og spennende dyreliv med mangfoldige tusen gjess, sauer og svære kyr ruslende på den berømte torven.

Aberdeen Angus

På turens siste dag oppdaget jeg at en kan kjøpe en square foot med land på Islay. Området eier en på livstid, og dette er med å sikre at Laphroaig destilleri får fortsette å bruke vanntilførselen de har brukt i alle år. Så da har vi julegaven for neste år.

“Teachin would be easy if we dinnae have the feckin kids!»

Anonymisert lærer på et fakultetsmøte. (Det eneste jeg virkelig forstod på det møtet.)

Skottene gjør ting på sin egen måte med sitt eget National Health Service, et eget parlament og sin egen jus. Skolesystemet er intet unntak, og det er like uforståelig for meg som for en engelsk vikarkollega. Det har lenge vært planen å fortelle noe fornuftig og oppklarende om det skotske skolesystemet. Etter at jeg har fått delta på flere møter i mattefakultetet, og disse møtene hadde vært like forståelige om de hadde foregått på gresk, ser jeg at den planen går i vasken. Heller enn fornuft oppklaring blir det derfor forvirret erfaringsdeling.

Min Pigeon Hole. (Nesten riktig.)

I teorien

Skotske barn begynner på skolen når de er mellom fire og fem år gamle. Etter sju år i primary school følger fire år i secondary før en avsluttende eksamen i åtte av fagene. De fleste avslutter skolegangen sin her, men noen fortsetter ett år til for «Higher» eksamen eller enda et for «Advanced Higher». Både de offentlige og private skolene heter mye forskjellig, college, secondary school, high school, grammar school (jeg jobber på en «academy»), men innholdet skal være det samme.

Nylig ble det innført en ny læreplan som, heldigvis for utenlandske vikarlærere, har gjort erfarne lærere like forvirret som nye. Mye av grunnlaget for læreplanen ligner heldigvis på Kunnskapsløftet med blant annet fire grunnleggende ferdigheter: «Working with Others», «Communication», «Numeracy», «Problem Solving» og «Information Technology». I selvskrytende veiledninger til læreplanen legges hovedvekten på at elevene skal bli «responsible citizens».

Utenom avsluttende eksamener i fag er det overraskende lite formell vurdering i skolen. Retningslinjer og rundskriv advarer stadig mot det de kaller «over-assessment», og elever vurderes i stor grad kun uformelt for å teste nivået. Elever flyttes til nye klasser basert på denne nivåtestingen, og en klasse i første året av secondary kan ligge på høyere niva enn en klasse i tredje. Karakter settes kun i forbindelse med avsluttende eksamen. Denne biten er fortsatt litt uklar, men det ser ut som innsats (også det som kalles «non-academic») i timene tas med som en egen vurdering på vitnemålet. Utover det må eleven ha karakteren pass i faget for å få gå opp til eksamen. Vurderingskriterier finnes i læreplanen, men bare sammen med en advarsel om at de ikke må brukes for detaljert da dette igjen kan føre til «over-assessment». For en norsk lærer er det påfallende at læreplanene bruker formuleringen: “The learner will be required to give evidence of…” som antyder at det er opp til eleven, og ikke læreren, å produsere vurderingsgrunnlaget.

Fordi skotske universiteter har et fireårig løp for å få en grad (tilsvarende bachelor i Norge), kan skotske elever søke seg inn på de lokale universitetene allerede etter en såkalt Higher eksamen, som de kan ta når de er 16-17 år gamle. De fleste går imidlertid et år til og tar Advanced Higher da det sistnevnte kreves for å komme inn på universiteter utenfor Skottland. Dersom en har en Advanced Higher eksamen kan en gå rett på andre året på de fleste skotske universiteter. For å gjøre alt enda mer komplisert deler eldre skotske universiteter ut en grad i humanistiske fag de kaller Master of Arts etter bare fire år.

I praksis

Min daglige tur til skolen er en klassereise gjennom de rikeste nabolagene i byen til noen av de fattigste. Skolen jeg jobber på forsøker å jevne ut noen av disse forskjellene, og det er flere positive historier, men også mye håpløshet. På spørsmål om hva de ville gjort hvis de vant i Lotto svarte flere av elevene at da ville de i alle fall ikke gått på denne skolen. Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at det handler mer om området skolen ligger i enn selve skolen, for de faste lærerne her er virkelig enestående!

Kanskje det finnes gull i skolens nabolag?

Hver dag starter med et obligatorisk fellesmøte for alle ansatte i the staff room fulgt av en timinutters lang registrering av hvilke elever som er til stede. Det siste utføres på de ulike registreringslærernes egne klasserom. Registreringslæreren har ansvar for morgenregistrering og samling av elevene ved brannalarm, men har ikke disse elevene i noe fag. Dette skjønner jeg ikke. De ansvarlige for elevenes utvikling og foreldrekontakt kalles Guidance teachers. De har heller ikke elevene i noe fag, men samler elevene til Sosial and personal education en gang i uken. Dette skjønner jeg heller ikke. I tillegg til ulike faglige klasser, ulike registreringsklasser og egne Sosial and personal education-klasser, deles elevene inn i 5 ulike «hus» som konkurrerer mot hverandre. Husene får poeng for elevenes faglige resultater og oppførsel, og hvert hus har en Captain som får gå med en spesiell blazer og bruke skolens pins. Friminutt finnes ikke, og alle elevene starter og avslutter skoledagen til samme tid. En fast gjeng skulkere i joggebukser henger ved skoleporten mesteparten av dagen. Dette skjønner jeg i hvert fall ikke.

Det har blitt tydelig at det i hele kommunen sverges til noen utvalgte pedagogiske tenkemåter, og Blooms taksonomi står på alle kommuneskrivene vi får i posthyllene. Elever i første og andre klasse har en ukentlig time som heter Learning to Learn hvor de får presentert at mennesker kan deles inn i tre ulike måter å lære på: de som lærer gjennom ørene, hendene og gjennom øynene. Mye kan sies om denne teorien, men det som er sikkert er at elevene på ett eller flere vis lærer nettopp dette. «Sorry, miss, cannae do the task; I’m a kinaesthetic learner.”

For en nordmann er kanskje det mest fremmede skolens fokus på motivasjon gjennom belønning og konkurranse. På slutten av hver av de fire terminene samles alle til en Award Ceremony hvor priser skal deles ut individuelt og til det beste «huset». En kan vinne sjokolade, kinobilletter eller kontanter dersom en har nok underskrifter fra ulike lærere. Elevene samles også regelmessig for skolegudstjenester eller inspirasjonstaler fra en av skolens åtte pastorer (både den katolske og den skotske kirken i tillegg til diverse frikirker er representert). Nylig fikk Gideons en skoletime til å tale og å dele ut bibler. På tross av en stor muslimsk minoritet går alle elevene til disse samlingene uten for mye klaging.

For litt siden gikk det opp for meg at noen med sans for tautogrammer har brukt tid på å kategorisere alt i skolen på festlige måter: Suksessfull skolegang (de to s-ene?) kategoriseres i de fem A-ene: Attitude, Attendance, Appearance, Attainment and Achievement, og suksessfull læring kategoriseres i de fem R-ene: Readiness, Resourcefulness, Resilience, Responsibility, Reflection. Ekstra lang tid må ha blitt brukt på å kategorisere skolens eget navn i en vidunderlig forbokstavbasert forklaring.

Etter å ha levd her i godt over et halvår har det dukket opp såpass mange overraskelser i et land man trodde man kjente til, at det kan føres i en topp-10-liste.

1. Været. I Skottland kan man (i alle fall på denne siden av landet) faktisk regne med at det ikke regner. Aberdeen skal være en av de aller tørreste britiske byene, og sjeldne regnskurer blåser bort på et øyeblikk. Dette kan vi venne oss til!
2. Tilrettelegging. Det passes på at alle tenkelige og utenkelige grupper får bli med. På kinoen kan en gå på en «autism friendly» filmvisning. På nyhetene advares det stadig om at “this report contains flash photography” for de med lys-sensitiv epilepsi. Alle klesmerker med respekt for seg selv har en egen petit-linje for damer under 5ft 3 (ca. 1 meter 60). I lyskryssene er det detaljerte forklaringer på hvordan lyskrysset skal benyttes for de lyskryss-utfordrete. I kassen på dagligvarebutikken er det teleslynge for brukere av høreapparat. Dessverre er det foreløpig ingen live-teksting av skotsk for utlendinger (og andre skotsk-utfordrete).
3. Aggressivitet i trafikken. Vanligvis så passiv-agressive briter spinner, tuter og ruser motoren ute i trafikken. Lover og regler om å stanse for fotgjengere «are not observed», og det er livsfarlig å ferdes som myk trafikant i rushtrafikken.
4. Jogging. Skottene har den laveste forventede levealderen i Storbritannia, og det er ingen overraskelse. De er på europatoppen i overvekt, og det er heller ikke noe hakeslepp. Det som er overraskende er at det jogges – over alt og hele tiden. Alt av størrelser, silly walks og fysisk form later til å være greit å vise frem. Her er det vanskelig å finne en unnskyldning for å la være!
5. Irn-Bru. Skottland er det eneste landet i den vestlige verden hvor en lokal leskedrikk er mer populær enn Coca Cola. Den uttales iron brew, er i følge reklamen brygget på en 100 år gammel skotsk oppskrift og smaker som en blanding av dvask julebrus og gode gamle Urge. Ifølge Wikipedia kjøper en av to husholdninger i Skottland Irn-Bru hver dag.

6. Britiske tenner: At britiske tenner er dårlige greier visste vi. Hvor dårlig det faktisk står til er en overraskelse. En av tre tiåringer og 12 % av treåringer lider av tannråte. (Dette har med stor sannsynlighet en sammenheng med punkt 5). Nylige tall viser at tannhygiene ikke har endret seg til det bedre i det siste, til tross for at tannhelsetjenester er helt gratis i Storbritannia, og i overkant av 10% av den voksne befolkningen pusser ikke tenner regelmessig.

7. Hundegalskap. Briter elsker hundene sine, og i Skottland har man gjerne både to og tre sværinger i den lille leiligheten sin. Butikker og restauranter skilter med «Dogs welcome» (ofte under et skilt med «No children»), og egne hundeparker finnes rundt hvert hjørne. Det finnes ingen offisiell regel om båndtvang, men hundeposer er obligatorisk. Hver morgen møter jeg på en liten hær av hundeeiere, på vei til hundeparken for litt ballkast før jobb, og de hysterisk lykkelige hundene deres.
8. Båndtvang. Mens hunder går fritt uten båndtvang, blir unger helt opp i 8-årsalderen observert i bånd. Det lages skolesekker som gir mor (jeg har aldri sett en far) muligheten til å følge ungen til skolen og ha full kontroll. Ekstra vakkert er det når mor rykker i båndet for å få poden til å gå fortere.
9. Frister. Når en bedrift sier at noe skal bli levert eller være klart en spesiell dato, så betyr det ofte at det er klart lenge før satte dato. Dette er vi ikke vant til. På norsk betyr det samme at en ikke i det hele tatt bør tenke på produktet før tidligst noen uker over satt dato.
10. Drikking. Vi visste at briter drikker en del, men de er hardere på flasken enn vi hadde forestilt oss. Helsemyndighetenes råd for alkoholenheter per dag klarer vi ikke å følge uansett hvor mye vi prøver. (Eller var det ikke en utfordring?) NHS anbefaler at en etter en «heavy drinking session» er avholdende i 48 timer før en kan gå tilbake til den hverdagslige 4 alkoholenheter om dagen (3 for kvinner). Gravide bør bare drikke opptil 2 enheter 1-2 ganger i uken.

Runners-up som ikke kom med på topp-10:

«Half eight» er ikke halv åtte men halv ni. (Ingen stor overraskelse, men bra at man sjekket før første dag på jobb.)

Skottene har et eget NHS som er både velfungerende og populært.

The pecking order på en britisk arbeidsplass er enda litt mer hierarkisk enn man hadde trodd.

Britiske menn vasker, ifølge sikre kilder, ikke hender etter besøk på offentlig toalett.

Aberdeen er start- (eller stoppe-) sted for den lengste sammenhengende togturen i Storbritannia. Den går hele veien fra Aberdeen til Penzance og tar tretten og en halv time. Min lengste togtur i Storbritannia, mellom London og Aberdeen for en ukes tid siden, skulle i utgangspunktet bare ta syv timer. På vei ned til London, noen dager før, var vi to, så vi valgte å ta nattoget mellom storbyene; en behagelig trilletur med complimentary coffee til frokost. Turen strekkes sympatisk nok til ti timer med noen ekstra lange stopp, slik at passasjerene får en ordentlig natts søvn. Togturen opp igjen skulle vise seg å bli omtrent like lang, takket være et gammelt godstog i Stonehaven. Det ble god tid til å iaktta både briter, britiske tog og Storbritannia.

Kinesisk nyttår i Chinatown

Første klasse på et britisk tog er noe litt annet enn komfortvognen med kaffi og aviser på NSB. Setene er komfortable og enorme, og en liten armé av servitører kommer kontinuerlig med kaffi, varmmat, snacks, aviser og alt en kan ønske seg av alkoholholdige varer gjennom hele turen. Prisen for å oppgradere til første klasse er egentlig det eneste som ligner på NSB Komfort.

Selv om toget suser gjennom landskapet raskere enn en klarer å følge med, og betjeningen fliser opp og ned midtgangen med voldsomme mengder mat og drikke, kjennes reisen saktegående. Det er uvant å se landskapet en tilbakelegger når en forflytter seg over en såpass stor strekning. En kan gjerne gjenta slagordet om at Bergensbanen er verdens vakreste togreise, men en må innrømme at deler av den turen rett og slett foregår innendørs. Til forskjell fra Bergensbanen har ikke Aberdeen-toget en eneste tunnel.  Kontrasten fra sentrum av London til engene i Yorkshire er overveldende, men på toget kommer den så gradvis at den nesten ikke merkes.

Yorkshire

Newcastle

Newcastle

Langs østsiden er England veldig, veldig flatt. Åser og noe som ligner litt på et fjell dukker passende nok først opp rett over grensen til Skottland.

Grensen til Skottland

Edinburgh

Storbritannia viser ikke noe utstillingsvindu av seg selv langt jernbaneskinnen, men folks bakhager, industriområder, mye beitemark og kyst. Fra toget registrerer en at campingferiesteder ser ganske triste ut i februar. Det oppleves likevel veldig ekte, og det er det noe vakkert i. Skottland selges turistene i en Braveheart-stil skotter jeg snakker med ikke kjenner seg igjen i. En togtur som går gjennom to av de tre største byene i landet viser at det likevel er mange skotter som bor på små steder omgitt av større jordbruk. Det ville og vakre Braveheart-landskapet befinner seg i mer ufremkommelige områder som skotter selv sjelden drar til. Disse områdene har ofte vært for vanskelige å dyrke og har blitt brukt som beiteområder i tidligere tider før jordbruket ble dratt ned i lavlandet og effektivisert. Der de små stedene i England ofte har blitt turistfeller fastlåst i en stil fra en bestemt tidsepoke, er skotske småsteder mer utviklet, mindre pittoreske og langt mindre turistvennlige.

På toget er det tid til å lese bok, stirre ut, irritere seg over en som kremter ustanselig og smile av det eldre ekteparet som ler like godt hver gang det klirrer i et glass. Det er tid til å lese en avis ordentlig (inkludert hele oppskriften på dagens middagstips, selv om det ikke så noe godt ut) og sniklytte på diskusjonen om hvor damen med skotskflagget notatblokk og mystisk utenlandsk mobillader kommer fra. (Jeg har snakket engelsk til alle servitørene hele togturen, så medpassasjerene burde vite at jeg forstår hvert ord av det de sier.) Det er også tid til å oppdage at flere av dem som velger en lang togtur sammen, fremfor fly, ser ut til å trives veldig godt i hverandres selskap.

Den skotske østkysten

Briter må varmes opp litt før en kan starte en samtale, men så kan en snakke sammen som om en alltid hadde kjent hverandre. Fem raske timer med taus oppvarming skal til før de på den andre siden av bordet forteller hvor de skal. I likhet med meg skal de hele veien til Aberdeen, og takket være et godstog som bryter sammen rett foran oss på nest siste stoppested, får vi flere timer med preik. Det er både trivelig og hjertelig, og vi oppdager at vi har felles bekjente i London. What are the odds?

Solnedgang ved River Tay, Dundee

De siste årene har britene forelsket seg i skandinaviske krimserier. Først laget de sine egne versjoner av serier som Wallander og Broen (den sistnevnte i et fransk-britisk drama kalt The Tunnel), men i det aller siste har tekstede originalversjoner av skandinavisk krim fått primetime-plass på selveste BBC4. Nordmenn har lange tradisjoner for å sette pris på britisk krim på TV. Det kan tenkes at det er noe asosialt kaldt og grått i mysteriene som både nordmenn og briter forstår og setter pris på. Det finnes likevel fortsatt noen mysterier som nordmenn sliter med å forstå (og sette pris på). Her er en liste over britiske mysterier det tar lengre enn 60 minutter (uten reklamepauser) å løse.

Britiske beibier

Hvor er de? Pushchair, som britene kaller sportsvogner, er et vanlig syn, og på bussene finnes detaljerte regler for hvordan og hvor disse kan plasseres. En barnevogn for spedbarn, buggy, har jeg imidlertid enda til gode å se, og det finnes ingen regler for hvordan disse skal behandles på bussene. I mine wifey-dager møtte jeg aldri på noen med barnevogn, verken på butikken eller på kafeene, og jeg har derfor utviklet en teori om at briter enten gjemmes bort noen år eller kommer til verden som fiks ferdige toåringer.

Pushchair eller wheelchair – det store oppgjøret

Britisk etikette

Her er det en del å ta av. Hvilken side av fortauet skal en gå på? Venstre så lenge ut til å være det riktige svaret siden de aller fleste holder denne siden, men med jevne mellomrom dukker det opp høyregåere. Disse er ofte både åpne og høylytte om hvor de mener andre burde befinne seg på fortauet, og mysteriet forblir uløst.

Hvor lenge skal en holde døren for fremmede? Det er ingen tvil om at dører skal holdes oppe for andre, selv om menn i større grad enn kvinner blir stående i døren helt til nestemann (eller oftest –kvinne) har gjennomført sin dørgjennomgang. Selv om en raskt merker når nestemann var akkurat litt for langt bak til at døren burde holdes, er det allerede for sent. Nestemann er tvunget til å ta inn holdetiden ved å jogge litt, og det takknemlige smilet er tydelig anstrengt. Og hva gjør en forresten dersom en slettes ikke hadde tenkt seg gjennom døren som holdes der fremme?

Hvordan hilser menn og kvinner på hverandre? To menn tar hverandre i hånden både første gang de møtes og de fleste ganger siden. Klemming for britiske menn er forbeholdt etter-pub-tiden på døgnet, og selv da er det svært sjelden. Kvinner håndhilser første gang de møtes og klemmer siden. Når menn og kvinner møtes for andre gang oppstår problemene. En skal i alle fall ikke ta hverandre i hånden, noen kysser på hvert kinn, noen klemmer og noen står rett foran hverandre og nikker eller gir et lite vink. Når flere par møtes er det et virvar av hilseformer sammen med grynt og unnskyldninger når en ikke valgte den samme formen.

Praktiske mysterier

Hvordan bruker en vasken på et offentlig toalett? En kan velge mellom isende kaldt eller skåldende varmt vann. Bare det siste kommer med en advarsel: Caution. Extremely hot water. Noen forståsegpåere mener at en skal fylle vasken med vann fra begge kranene og så vaske hendene i dette, men det er for det første umulig da de fleste offentlige toaletter ikke har propp til vasken og for den andre ganske ekkelt å skulle gjøre på et offentlig toalett.

Holdbarhet

Hvorfor har hvit oppskåret toast ubegrenset holdbarhet mens det ferske brødet fra bakeren (ifølge datostemplingen) går ut på dato samme dag som det er bakt? Og hvorfor har poteter aldri mer enn en ukes holdbarhet? Britisk frukt og grønt har tilsynelatende bare noen få dager de er spiselige. På juicekartongen anbefales det at en legger den i fryseren umiddelbart hvor den da får en måneds holdbarhet, mot den ferske som bare har en uke på seg. Når juicen så tines bør den drikkes opp samme dag. Forstå det den som kan.

Ingenting blir gjort

Dette mysteriet er løst; Det BLIR gjort. Bare ikke slik en skulle forvente som nordmann. Regler overholdes og punkter gjennomføres. Der en nordmann ville tenkt på å tørke opp en bitteliten vannpytt, tenker briten sikkerhet, regler og korrekt kronologisk gjennomføring.

Skottenes offisielle, parlamentsvedtatte nasjonaldag er St Andrew’s Day 30 november. I 2006 vedtok det skotske parlamentet også at dagen skal vare en såkalt Bank Holiday, men at det er opp til hver enkelt arbeidsgiver om det er en fridag. Dette har ført til at dagen markeres med offisiell flagging av det skotske flagget (med Andreaskorset), minst ett klagebrev fra Scottish National Party om flagging av Union Jack, men lite annet.

En markering som kniver med den offisielle om å behandles som nasjonaldag, og i stor grad har vunnet den kampen, er Burn’s Night 25. januar. I år har også kommersielle aktører sett salgspotensialet, og butikkene er fulle av skotske flagg, minnetavler til Robert Burns og «tilbud» på haggis, neeps og tatties. Dagen skal nemlig tradisjonelt markeres med en sen middag til Burns’ ære hvor alt Skottland kan by på av mer eller mindre spiselige spesialiteter skylles ned med det beste Skottland kan by på av drikkbare spesialiteter. Det finnes tallrike oppskrifter på gangen i måltidet, men felles for dem er at det skal holdes en rekke taler og leses minst ett Burns-dikt: En ode til haggis. Diktet gir et innblikk både i skotsk humor, uappetittlige nasjonalretter og i de språklige utfordringene en kan møte på her i landet.

Her er de første tre strofene, hentet fra nettsiden til en av svært mange Burns-klubber:

Address to a Haggis

Fair fa’ your honest, sonsie face,
Great chieftain o the puddin’-race!
Aboon them a’ ye tak your place,
Painch, tripe, or thairm:
Weel are ye worthy o’ a grace
As lang’s my arm.

The groaning trencher there ye fill,
Your hurdies like a distant hill,
Your pin wad help to mend a mill
In time o need,
While thro your pores the dews distil
Like amber bead.

His knife see rustic Labour dight,
An cut you up wi ready slight,
Trenching your gushing entrails bright,
Like onie ditch;
And then, O what a glorious sight,
Warm-reekin, rich!

(http://www.robertburns.org.uk/Assets/Poems_Songs/toahaggis.htm)

Skotske politikere liker å skryte av at de er mer Europa-rettet enn sine engelske kolleger

Når måltidet er over, diktene lest, talene talt og drikken drukket, har en igjen en perfekt anledning til å avsynge Auld Lang Syne – det nærmeste Skottland kommer en nasjonalsang. Ekte skotter synger denne til andre anledninger enn nyttårsaften, og hender holdes bare i siste strofen.

I Aberdeen markeres dagen i år med ceilidh – en tilstelning med skotsk mat og musikk med hovedfokus på dansen til musikken. Musikken er ofte ikke så lett å få med seg da den overdøves av en dance caller som hissig teller takten og gauler ut hvem som skal gjøre hva. Det sistnevnte er helt nødvendig i de kompliserte dansene der man til stadighet bytter partner og retning mens man svinges rundt på dansegulvet i et tempo som overgår fysiske lover. Resten av kvelden er ganske lik Burn’s Supper, bortsett fra talene, og inneholder skotsk drikke, mat og avsluttende avsynging av Auld Lang Syne.

De lærde (i alle fall mine lærde kolleger) strides om Robert Burns kalles the Brad (forkortelse av Burns’ mellomnavn Bradley) eller the Bard (profesjonell poet) og om neeps er nepe eller kålrot. De er likevel enige om at det er en viktig dag. Ikke alle skotter jeg har snakket med markerer dagen, men alle vet når den er og hva den bør inneholde. Jeg har enda til gode å møte en skotte som vet når den offisielle nasjonaldagen markeres. Og det er langt flere skotske flagg i vinden denne helgen enn i ukene før valget i høst. Hva sier dette om skottene? Kanskje at de har humor, rare matvaner og gode drikkevaner. Kanskje at de er opptatt av tradisjon. Helt sikkert er det i alle fall at de ikke lar seg pille på nesen og fortelle når og hvordan de skal feire seg selv.  Selv ikke av sitt eget parlament.

Turnip or swede? That is the question.

(Litt reklame for Aberdeen Art Gallery’s utstilling «Below Another Sky»)

I Skottland snakkes det en versjon av engelsk som kalles skotsk. Skotsk kan være litt vanskelig å forstå for andre engelsktalende. I Aberdeen snakkes en salig blanding av skotske tilflytterspråk sammen med en stor porsjon av den tradisjonelle lokale dialekten doric. Det sistnevnte er en dialekt selv skotter sliter voldsomt med å forstå. Blant de mange enda mer lokale variantene av doric er nok talemålet i det belastede Seaton-området aller mest ubegripelig – også for aberdonians. I dette området jobber jeg.

Her er en liten parlør mellom min-skole-engelsk og skoleengelsk:

Så hva har man lært etter tre måneder, bortsett fra at man egentlig ikke behersker engelsk?

• Det tok en uke med gjetting og tigging før noen avslørte at en kladdebok kalles «jotter».
• Ordet for skulk, «skiving» lærte man fortere, men at det på naboskolene kalles henholdsvis «dogging it» og «poking it» – som betyr noe HELT annet på denne skolen – er kunnskap som først kom da noen elever byttet skoler.
• Navnet Sarah kan uttales på minst 3 måter, og alle Sarahene blir like fornærmet over feil uttale.
• Andre mer formelle yrkesrelaterte uttrykk skaper ikke lenger misforståelser og pinlige spørsmål. For noen måneder siden visste jeg for eksempel ikke hva en time med «non contact» er eller hva man gjør på en «in-service day».

Skottland er et potetland som Norge, men det betyr ikke at forholdet vårt til rotfrukten er det samme. Da man på spørsmål fra sjefen, om man kunne undervise i litt ulike fag, svarte “I am a potato” lærte man (på sjefens ansiktsuttrykk) at det uttrykket ikke finnes på skotsk. Poteten har imidlertid sin plass også i det skotske billedlige språket gjennom det irske ordet for potet: “spud”. I Skottland vil en bruke “a spud” for å beskrive en litt treig, ikke lynende intelligent eller bereist person fra nettopp Skottland.

Bonusbilde: En elev spurte om jeg er fra Sverige, og dagen etterpå oppdaget jeg han her på tavlen :)

* En kollega har gått ut i morspermisjon og jeg har nå fått en fast vikarstilling som – ta dah – mattelærer! Jeg har lært at tiende potens heter «Power of ten», og jeg har kalt telleren for «Eeeh, the one on the top».

Norge og Storbritannia er nære naboer både geografisk og kulturelt. Når det gjelder hus og innredning kan en imidlertid lure på om landene er fra samme planet.

Når briter bygger hus bygges tilsynelatende det samme huset for alle i gaten og gjerne for nabogatene også. I Aberdeen betyr det at halve byen har frittstående toetasjes tomanns- eller eneboliger i granitt mens den andre halvdelen har treetasjes rekkehus i granitt. Noen blokkrekker i betong langs stranden bryter med granittradisjonen uten at byen blir mindre grå av det.

«The Silver City» (ifølge turistkontoret).

Innvendig møtes man i britiske hjem alltid umiddelbart av en trapp. Trappen er selvsagt teppelagt, og det finnes ingen steder å sette fra seg sko da gangen uansett er akkurat for trang for en gjennomsnittlig britisk overkropp. (Vi lette i all evighet etter en skohylle. HVOR gjør briter av skoene sine? Sover de med dem på?) Alle rom har stort sett tepper, men i noen nyere hjem finner en bad og til og med kjøkken uten! Kjøkken og stue er nesten uten unntak i første etasje. Kjøkkenet er stort sett trangt, og det samme er stuen, men det gjør lite da briter ser ut til å ha svært få og små møbler uansett.

Man kan si mye om det britiske kjøkken. Man kan nevne at lukten av frityrgryte aldri er helt borte noe sted. Eller man kan fortelle at fisk som ikke er frityrstekt kalles «wet fish» i gourmetbutikkene. Men det aller beste er å ikke nevne det i det hele tatt.

Stuen er det mest fascinerende rommet innredningsmessig og består ofte bare av en liten sofa og et fjernsyn eller en peis. Dersom det er mer enn én sofa (ofte to tosetere) er begge skjøvet inntil hver sin vegg slik at en ikke skal kunne ha blikkontakt. Måltider kan inntas i sofaen ved hjelp av et TV Tray eller eget fang. (Jeg nevnte noe om mobil på bordet i en klasse og da kunne flere fortelle at de aldri hadde spist ved et bord). Spisestuen, som finnes i penere hjem, er et rom med akkurat nok plass til bordet og ikke til stolene. I denne etasjen finner vi til slutt et rom som hadde en massiv renessanse i Storbritannia på 70-tallet: the conservatory. Rett og slett et glasskledd roterom som leder ut til den rektangulære hagen.

Hagen er en inngjerdet boks uten fluktmuligheter eller innsyn til naboen. Her kan briten gjøre som han vil! Foran eneboligene finner vi imidlertid en pyntehagene hvor britene ikke kan gjøre som de vil. Her skal hjemmet presenteres for naboene med perfekt trimmede busker som rammer inn en liten plen. Plenen er bare til pynt, dette markeres med en slags vollgrav, og gresset holdes på millimeterlengde som en perfekt britisk barbering. Naboer som vil fremstå som effektive mennesker som lever i tiden (og ikke har råd til gartner) sverger til pukk.

Hagen vår, aka. «Fangegården», er en veldig trist historie om en husvert som mente plen og planter var for mye pes, mens pukk er fremtiden.

Det som skiller disse forskjellene fra de små er at vi nekter å finne oss i dem. Vi mister gjerne bussen fordi vi stod i busskø, vi sier «sorry» og «thanks» på innpust og utpust, men ett sted går grensen for integrering i det britiske samfunnet. For oss gikk den grensen ved dørterskelen.

Storbritannia er omvendtlandet til Norge, særlig når det gjelder de små tingene. Lysbrytere er av når de er på og på når de er av, man holder venstre når man går forbi hverandre på fortauet og alt av trafikk er som kjent også helt feil. (Interessant nok har ikke briter en generell regel for vikeplikt, men viser med skilt og veimarkering hvem som til enhver tid skal vike). Parkering er hellig i Storbritannia, så parkeringsplasser, selv på de ødeste steder, er dyre og få. Toaletter blir derimot oppfattet som en nødvendighet, de finnes over alt og de er gratis. Stikk motsatt av Norge altså. Når man trekker inn at også museer og kunstgallerier blir sett på som noe alle bør ha rett på, og dermed er gratis, kjenner jeg at jeg heier litt på britene akkurat her.

Skotter bruker ikke refleks. (Jeg brukte refleks de ti første minuttene jeg var i Aberdeen før en veiarbeider kom løpende for å fortelle at det hang noe ut av jakkelommen min, og jeg har ikke gått med det siden.) Skotter endrer i det store og hele lite fra årstid til årstid. De bruker shorts året rundt (mens de klager over at det er kaldt) og bildekk er de samme uansett tid på året (man kan tenke seg kaoset når det en sjelden gang snør). Når jeg tenker meg om er det kanskje ikke så stor forskjell på årstidene fra naturen sin side heller.

I Norge er kø stort sett forbundet med noe negativt – her er det en dyd. Britisk køkultur kommer til sin rett i den kanskje mest ubegripelige forskjellen: å danne kø på busstoppet. Det har ingenting å si at ingen av de 40 foran deg skal med den samme bussen som deg, eller at 37 av dere ikke får ly for regnet under skuret, du stiller deg pent bakerst i køen. Du må kanskje spørre hver av de 40 menneskene om de har tenkt seg på akkurat den bussen som kommer nå før du våger deg å gå forbi i køen, og du mister kanskje bussen din i prosessen, men du gjorde det riktige og stod i kø.

Ingen av disse menneskene skulle på samme bussen som meg (trofaste nummer 11). Det går i alle fall 7 ulike busser fra dette stoppet. Burde vi danne syv ulike køer kanskje?

En mer sympatisk forskjell i busshverdagen er at man takker sjåføren for turen før man går av. Det å ikke gjøre det er et signal om at bussjåføren har gjort en dårlig jobb. Sjåføren svarer selvsagt med å takke deg tilbake. «Thank you, driver» – «Cheers». Fyller man inn et par «Sorry» i dialogen så har man en gjennomsnittlig samtale med fremmede mennesker. En dialog på et av de gratis offentlige toalettene kan gå som følger:

Person A: «Oh, sorry» (for at man kommer inn og forstyrrer den andres håndvask)

Person B: «Sorry!» (for at man muligens står i vegen)

Person A: «Thank you» (for at den andre viser tegn til å ville flytte seg dersom det blir aktuelt)

Person B: «Thank you» (uklar betydning, men det er alltid svaret på et annet «Thank you»).

Et senario som skiller seg fra denne vidunderlige dialogen mellom fremmede mennesker er smalltalken som foregår i kassen på butikken, særlig fredag ettermiddag. Da blir man bedt om å fortelle om planene for helgen, hva man har tenkt å se på TV og hvordan man tror været kommer til å bli. Dette har jeg imidlertid forstått at også briter synes er fryktelig irriterende, så det er kanskje ikke noe som er typisk for kulturen, men heller en såkalt store policy. Etter denne klamme samtalen venter kassemennesket helt til man er ferdig å pakke varene sine (i flere butikker får man spørsmål om man vil ha varene «hand packed» og må stå og se på dette). Først når en er klar til å forlate butikken snur kassemennesket seg mot nestemann og sier «Thank you for waiting». Britisk effektivitet skal aldri beskyldes for å komme i vegen for britisk høflighet.

Alt kan beklages!

Til slutt den mest påfallende av de små tingene man legger merke til: alt er «award winning». Ethvert produkt i butikken må ha et stempel som forteller at det har vunnet en pris. Hvor stor forskjell kan det egentlig være på tre typer lettmelk? Mennesker kan også være award winng: En elev spurte meg nettopp om jeg kunne skrive under på at hun hadde oppført seg bra. Dersom hun klarer å samle 20 underskrifter fra lærere vil hun vinne en skolepris og få den overrakt i The Award Ceremony før jul. (Lurer på om de har en Supply Teacher Award også. Jeg er den eneste faste vikaren …) Hvis produktet, hotellet eller stedet ikke er award winning, kan «luxury» til nød anvendes. Alle restauranter med respekt for seg selv skriver «luxury» minst fem ganger i løpet av dessertmenyen.

Det er egentlig bare bittesmå forskjeller, men til sammen er de noe av det som gjør briter til briter (og skotter til en egen sær gruppe). Jeg har slitt med å forstå dem, jeg har irritert meg over dem, og nå tror jeg kanskje jeg har blitt en av dem.