Oljefrue

Norge og Storbritannia er nære naboer både geografisk og kulturelt. Når det gjelder hus og innredning kan en imidlertid lure på om landene er fra samme planet.

Når briter bygger hus bygges tilsynelatende det samme huset for alle i gaten og gjerne for nabogatene også. I Aberdeen betyr det at halve byen har frittstående toetasjes tomanns- eller eneboliger i granitt mens den andre halvdelen har treetasjes rekkehus i granitt. Noen blokkrekker i betong langs stranden bryter med granittradisjonen uten at byen blir mindre grå av det.

«The Silver City» (ifølge turistkontoret).

Innvendig møtes man i britiske hjem alltid umiddelbart av en trapp. Trappen er selvsagt teppelagt, og det finnes ingen steder å sette fra seg sko da gangen uansett er akkurat for trang for en gjennomsnittlig britisk overkropp. (Vi lette i all evighet etter en skohylle. HVOR gjør briter av skoene sine? Sover de med dem på?) Alle rom har stort sett tepper, men i noen nyere hjem finner en bad og til og med kjøkken uten! Kjøkken og stue er nesten uten unntak i første etasje. Kjøkkenet er stort sett trangt, og det samme er stuen, men det gjør lite da briter ser ut til å ha svært få og små møbler uansett.

Man kan si mye om det britiske kjøkken. Man kan nevne at lukten av frityrgryte aldri er helt borte noe sted. Eller man kan fortelle at fisk som ikke er frityrstekt kalles «wet fish» i gourmetbutikkene. Men det aller beste er å ikke nevne det i det hele tatt.

Stuen er det mest fascinerende rommet innredningsmessig og består ofte bare av en liten sofa og et fjernsyn eller en peis. Dersom det er mer enn én sofa (ofte to tosetere) er begge skjøvet inntil hver sin vegg slik at en ikke skal kunne ha blikkontakt. Måltider kan inntas i sofaen ved hjelp av et TV Tray eller eget fang. (Jeg nevnte noe om mobil på bordet i en klasse og da kunne flere fortelle at de aldri hadde spist ved et bord). Spisestuen, som finnes i penere hjem, er et rom med akkurat nok plass til bordet og ikke til stolene. I denne etasjen finner vi til slutt et rom som hadde en massiv renessanse i Storbritannia på 70-tallet: the conservatory. Rett og slett et glasskledd roterom som leder ut til den rektangulære hagen.

Hagen er en inngjerdet boks uten fluktmuligheter eller innsyn til naboen. Her kan briten gjøre som han vil! Foran eneboligene finner vi imidlertid en pyntehagene hvor britene ikke kan gjøre som de vil. Her skal hjemmet presenteres for naboene med perfekt trimmede busker som rammer inn en liten plen. Plenen er bare til pynt, dette markeres med en slags vollgrav, og gresset holdes på millimeterlengde som en perfekt britisk barbering. Naboer som vil fremstå som effektive mennesker som lever i tiden (og ikke har råd til gartner) sverger til pukk.

Hagen vår, aka. «Fangegården», er en veldig trist historie om en husvert som mente plen og planter var for mye pes, mens pukk er fremtiden.

Det som skiller disse forskjellene fra de små er at vi nekter å finne oss i dem. Vi mister gjerne bussen fordi vi stod i busskø, vi sier «sorry» og «thanks» på innpust og utpust, men ett sted går grensen for integrering i det britiske samfunnet. For oss gikk den grensen ved dørterskelen.