Oljefrue

Storbritannia er omvendtlandet til Norge, særlig når det gjelder de små tingene. Lysbrytere er av når de er på og på når de er av, man holder venstre når man går forbi hverandre på fortauet og alt av trafikk er som kjent også helt feil. (Interessant nok har ikke briter en generell regel for vikeplikt, men viser med skilt og veimarkering hvem som til enhver tid skal vike). Parkering er hellig i Storbritannia, så parkeringsplasser, selv på de ødeste steder, er dyre og få. Toaletter blir derimot oppfattet som en nødvendighet, de finnes over alt og de er gratis. Stikk motsatt av Norge altså. Når man trekker inn at også museer og kunstgallerier blir sett på som noe alle bør ha rett på, og dermed er gratis, kjenner jeg at jeg heier litt på britene akkurat her.

Skotter bruker ikke refleks. (Jeg brukte refleks de ti første minuttene jeg var i Aberdeen før en veiarbeider kom løpende for å fortelle at det hang noe ut av jakkelommen min, og jeg har ikke gått med det siden.) Skotter endrer i det store og hele lite fra årstid til årstid. De bruker shorts året rundt (mens de klager over at det er kaldt) og bildekk er de samme uansett tid på året (man kan tenke seg kaoset når det en sjelden gang snør). Når jeg tenker meg om er det kanskje ikke så stor forskjell på årstidene fra naturen sin side heller.

I Norge er kø stort sett forbundet med noe negativt – her er det en dyd. Britisk køkultur kommer til sin rett i den kanskje mest ubegripelige forskjellen: å danne kø på busstoppet. Det har ingenting å si at ingen av de 40 foran deg skal med den samme bussen som deg, eller at 37 av dere ikke får ly for regnet under skuret, du stiller deg pent bakerst i køen. Du må kanskje spørre hver av de 40 menneskene om de har tenkt seg på akkurat den bussen som kommer nå før du våger deg å gå forbi i køen, og du mister kanskje bussen din i prosessen, men du gjorde det riktige og stod i kø.

Ingen av disse menneskene skulle på samme bussen som meg (trofaste nummer 11). Det går i alle fall 7 ulike busser fra dette stoppet. Burde vi danne syv ulike køer kanskje?

En mer sympatisk forskjell i busshverdagen er at man takker sjåføren for turen før man går av. Det å ikke gjøre det er et signal om at bussjåføren har gjort en dårlig jobb. Sjåføren svarer selvsagt med å takke deg tilbake. «Thank you, driver» – «Cheers». Fyller man inn et par «Sorry» i dialogen så har man en gjennomsnittlig samtale med fremmede mennesker. En dialog på et av de gratis offentlige toalettene kan gå som følger:

Person A: «Oh, sorry» (for at man kommer inn og forstyrrer den andres håndvask)

Person B: «Sorry!» (for at man muligens står i vegen)

Person A: «Thank you» (for at den andre viser tegn til å ville flytte seg dersom det blir aktuelt)

Person B: «Thank you» (uklar betydning, men det er alltid svaret på et annet «Thank you»).

Et senario som skiller seg fra denne vidunderlige dialogen mellom fremmede mennesker er smalltalken som foregår i kassen på butikken, særlig fredag ettermiddag. Da blir man bedt om å fortelle om planene for helgen, hva man har tenkt å se på TV og hvordan man tror været kommer til å bli. Dette har jeg imidlertid forstått at også briter synes er fryktelig irriterende, så det er kanskje ikke noe som er typisk for kulturen, men heller en såkalt store policy. Etter denne klamme samtalen venter kassemennesket helt til man er ferdig å pakke varene sine (i flere butikker får man spørsmål om man vil ha varene «hand packed» og må stå og se på dette). Først når en er klar til å forlate butikken snur kassemennesket seg mot nestemann og sier «Thank you for waiting». Britisk effektivitet skal aldri beskyldes for å komme i vegen for britisk høflighet.

Alt kan beklages!

Til slutt den mest påfallende av de små tingene man legger merke til: alt er «award winning». Ethvert produkt i butikken må ha et stempel som forteller at det har vunnet en pris. Hvor stor forskjell kan det egentlig være på tre typer lettmelk? Mennesker kan også være award winng: En elev spurte meg nettopp om jeg kunne skrive under på at hun hadde oppført seg bra. Dersom hun klarer å samle 20 underskrifter fra lærere vil hun vinne en skolepris og få den overrakt i The Award Ceremony før jul. (Lurer på om de har en Supply Teacher Award også. Jeg er den eneste faste vikaren …) Hvis produktet, hotellet eller stedet ikke er award winning, kan «luxury» til nød anvendes. Alle restauranter med respekt for seg selv skriver «luxury» minst fem ganger i løpet av dessertmenyen.

Det er egentlig bare bittesmå forskjeller, men til sammen er de noe av det som gjør briter til briter (og skotter til en egen sær gruppe). Jeg har slitt med å forstå dem, jeg har irritert meg over dem, og nå tror jeg kanskje jeg har blitt en av dem.