Oljefrue

Blant britenes mange nedskrevne regler får kleskoder stor plass. Selv trodde jeg at lærerantrekk skulle gå greit å sette sammen, men jeg skjønte fort at jeg hadde bommet ganske godt på hva lærere skal ha på seg her borte. Av benklær er alt annet enn svart dressbukse eller skjørt forbudt. Oventil går kvinnene med kånete bluser. Mannlige lærere kjører dress og slips, noen også vest. En og annen rebell går uten slips på fredager, men avdelingslederne tillater dette i ulik grad (en lærer kunne fortelle at han hadde blitt kalt inn for en samtale en dag han gikk uten). Jeg har aldri sett et skriftlig klesreglement for lærerne, men det går rykter om at det eksisterer. Studenter i praksis forteller om et møte hvor de får vite hva som er akseptabel klesstil, sminke, tildekking av eventuell kroppskunst og om hårfargen bør tones ned. Hva som aksepteres av det sistnevnte skal være litt forskjellig fra skole til skole. Jeg er i ferd med å utvikle et litt sadistisk ønske om å utforme kleskodereglementet for skolen i Norge.

Det må sies at briter har en upåklagelig evne til å kle seg riktig til riktig anledning. The corporate look er noe ganske annet enn lærerstilen, og alle ser ut til å kunne kodene. Selv for mer eller mindre fysisk arbeid utendørs brukes det ofte dressbukser og slips. Jeg mistenker likevel at de berømte nedskrevne reglene har stor skyld i denne tilsynelatende knirkefrie uniformeringen. Til den første fotballkampen vår i Aberdeen fikk vi detaljerte beskrivelser av hvordan vi skulle kle oss (jeg måtte google «lounge suit»). Det ble den første (men ikke siste) gangen jeg satt på et fotballstadionsete i lounge suit og pumps. Helt i harmoni med stilen til de rundt (med unntak av noen veldig få som ikke hadde fått med seg den lille skriften nederst på invitasjonen. Jeg tror de var nordmenn).

Julekleskoden til britene fortjener å bli nevnt. Den er mindre pyntet enn det nordmenn har på seg til jul, men skiller seg likevel fra alle de andre av årets dager. Butikkene er i disse dager stappfulle av det som kalles «festive wear». Noe å innføre i Norge?

Hva mangler mannen i ditt liv? (Både rompen til nissen og Rudolfs nese spiller en festlig sang når man trykker på dem.

For henne. Hvorfor velge mellom Father Christmas og Rudolf?

Det eneste stedet i Storbritannia hvor det ikke eksisterer noen kleskode er the home away from home, the refuge, the focal point of the community: puben. Her spiser man billig middag etter jobb, her drikker man baren tom lørdags kveld, og her spiser man Sunday Roast med bestemor dagen etterpå. Dette fører til at klientellet er alt fra mannen i joggebukse og helsetrøye til det stivpyntede brudefølget. Forrige gang vi var på vår lokale pub (med det sympatiske navnet The Whisky Bar), og min kjære bestilte en øl i baren, måtte jeg gjøre ham oppmerksom på at han stod på slepet til bruden.

De første månedene i Skottland var jeg arbeidssøkende wifey og fikk muligheten (under kjedsomhet og daytime television) til å oppleve Aberdeen som hjemmeværende. Observert fra mitt stuevindu er det nettopp det en del damer her er. Det var jevn trafikk av hjemkjørte varer og tjenester, og det var alltid noen hjemme til å ta imot. (De kommer for eksempel hjem til deg for å vaske og støvsuge bilen din.) Min redning fra kjedsomheten ble det tidkrevende britiske byråkratiet og hyggelige kaffitørste nabodamer. De sistnevnte hjalp meg også å forstå hvorfor nabolaget hadde så mange wifeys hengende hjemme. Ifølge dem krever de fleste yrker her lange dager og stort engasjement. Skolen krever henting og bringing selv for de eldre elevene, og det forventes foreldredeltagelse i skolens aktiviteter til alle tider av døgnet. Skolefritidsordninger finnes, men ingen av mine naboer ønsker å sende ungene sine dit. Barnehager koster vel ti ganger så mye som i Norge, og de er få og fulle.

Til britiske damers forsvar må det legges til at mitt nabolag har usedvanlig mange utenlandske damer som, i tillegg til forventningen om at den ene forelderen bør være tilgjengelig på dagtid, også sliter med å komme seg gjennom byråkratiet som kreves for å få seg jobb her. Jeg tror ikke byråkratiet her er verre enn i andre europeiske land, men det skiller seg ut på to måter. For det første skal alt noteres på papir med blyant. Dette fører til at en må på intervjuer for hver minste ting, slik at en byråkrat kan notere ned (med blyant, i et papirskjema) det en ønsker å søke om. Skjemaet skal så sendes til noen som har som jobb å tyde skrift og å få alt inn i et datasystem. Siden skal informasjonen sendes fra instans til instans til rette vedkommende kan behandle det (jeg er overbevist om at dette gjøres via b-post) før avgjørelsen kan sendes til meg. (Igjen via sneglepost; e-post brukes ikke).

For det andre er mitt (og andre jeg har snakket med sitt) inntrykk at briter er usedvanlig opptatt av rekkefølgen i prosesser, og at denne skal følges for enhver pris. Det tok rundt et halvt år med diverse (papir-)søknader for å bli godkjent som lærer her. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for skjemaene gode kolleger og arbeidsgivere i Norge har måttet lide seg gjennom for å bevise at jeg er lærer! Etter jobbintervju (to raske måneder etter at jeg hadde søkt) og bekreftelse på at jeg var videre i prosessen («… you are our preferred candidate») fulgte ukevis med brevveksling (igjen, på papir) med forespørsler om dokumenter jeg allerede hadde hatt med på jobbintervjuet. For hvert dokument som ble ettersendt kom nye brev om hvilke dokumenter de nå var klare til å be meg om å sende. På tross av all frustrasjonen alt dette gir, må det bemerkes at jeg alltid har fått et svar (selv om det har tatt tid), og svaret har ofte vært både nyttig og hjertelig.

Det aller beste med å overleve jobbsøkeprosessen er likevel utvilsomt at wifey-tilværelsen er over, jeg kan stå i regnet sammen med alle de andre på busstoppet halv åtte om morgenen, og jeg aner ikke hvilken kjole hun valgte til slutt i «Say Yes to the Dress».

Morgenstemning på busstoppet. (For en bergenser er soloppganger et eksotisk fenomen!)

Eter to uker som vikar i det skotske skolesystemet har det første sjokket lagt seg og det føles viktig å få skrevet ned noe om inntrykkene.

Den største forskjellen til den norske skolehverdagen er disiplinen, formulert i strenge regler som er nedskrevet i svært detaljerte dokumenter. Ett eksempel på det sistnevnte er en helside i skolereglementet om drikking av vann i timene. Regler for skoleuniformen er et annet eksempel. Elevene later til å bruke dette regelverket for å finne smutthull og teste hvor langt reglene kan strekkes. Dette gir blant annet ubeskrivelig korte skjørt (reglene sier bare «black trousers or skirt»), og skolens stolte slips slenges enten rundt halsen som et skjerf eller samles i en slapp knute midt på brystet (reglene gir ikke adgang til visse rom på skolen uten at slipset er «worn», men de sier ikke hvordan). Mitt navn har for øvrig vist seg umulig å uttale, og fornavn er strengt forbudt, så jeg har blitt «Miss».

Aberdeensk granitt gjør at skolen glir inn i omgivelsene.

I det fysiske skolemiljøet er det som skiller seg mest fra Norge at hver lærer har sitt eget klasserom. Her blir det undervist, rettet og lunsjet. En konsekvens av dette er at vikarer derfor ikke får noe eget sted å oppholde eller legge fra seg. Klasserommene bærer preg av å ha blitt brukt av samme lærer i årevis. De er fylt av personlige effekter, elevarbeider fra tidlig 70-tall (tror jeg), store mengder utstyr og hauger med bøker. Som vikar får man følelsen av å invadere noens studenthybel.

Av britiske urtradisjoner finner vi også i skolen tepper i alle rom og vasker med én glovarm og én iskald vannkran.

Alt av informasjon og beskjeder gis i papirformat (eller over skolens fantastiske høyttaleranlegg). Klasserommene har imidlertid velfungerende (og –brukte) Smartboarder, og datarom finnes rundt hvert hjørne. Samtidig er de aller fleste nyttige sider sperret på skolens internett – også for lærerne. Sosiale medier er selvsagt uhørt.

Lærerne gjør beundringsverdig tålmodig arbeid i møte med frustrert ungdom i en sliten (og GRÅ) bydel. Det kan se ut som de som ikke egner seg til slikt arbeid har blitt skremt vekk, og dagens stab er alt annet enn lettskremte. Både ansatte og elever har hatt noen tøffe opplevelser i skolens historie. På tross av et litt hardt elevmiljø må det legges til at dører holdes oppe (så en må småløpe gjennom gangene for at ikke eleven skal bli stående i døren i all evighet), og det sies «Thank you, miss» for hver minste ting.