Oljefrue

Aberdeen er start- (eller stoppe-) sted for den lengste sammenhengende togturen i Storbritannia. Den går hele veien fra Aberdeen til Penzance og tar tretten og en halv time. Min lengste togtur i Storbritannia, mellom London og Aberdeen for en ukes tid siden, skulle i utgangspunktet bare ta syv timer. På vei ned til London, noen dager før, var vi to, så vi valgte å ta nattoget mellom storbyene; en behagelig trilletur med complimentary coffee til frokost. Turen strekkes sympatisk nok til ti timer med noen ekstra lange stopp, slik at passasjerene får en ordentlig natts søvn. Togturen opp igjen skulle vise seg å bli omtrent like lang, takket være et gammelt godstog i Stonehaven. Det ble god tid til å iaktta både briter, britiske tog og Storbritannia.

Kinesisk nyttår i Chinatown

Første klasse på et britisk tog er noe litt annet enn komfortvognen med kaffi og aviser på NSB. Setene er komfortable og enorme, og en liten armé av servitører kommer kontinuerlig med kaffi, varmmat, snacks, aviser og alt en kan ønske seg av alkoholholdige varer gjennom hele turen. Prisen for å oppgradere til første klasse er egentlig det eneste som ligner på NSB Komfort.

Selv om toget suser gjennom landskapet raskere enn en klarer å følge med, og betjeningen fliser opp og ned midtgangen med voldsomme mengder mat og drikke, kjennes reisen saktegående. Det er uvant å se landskapet en tilbakelegger når en forflytter seg over en såpass stor strekning. En kan gjerne gjenta slagordet om at Bergensbanen er verdens vakreste togreise, men en må innrømme at deler av den turen rett og slett foregår innendørs. Til forskjell fra Bergensbanen har ikke Aberdeen-toget en eneste tunnel.  Kontrasten fra sentrum av London til engene i Yorkshire er overveldende, men på toget kommer den så gradvis at den nesten ikke merkes.

Yorkshire

Newcastle

Newcastle

Langs østsiden er England veldig, veldig flatt. Åser og noe som ligner litt på et fjell dukker passende nok først opp rett over grensen til Skottland.

Grensen til Skottland

Edinburgh

Storbritannia viser ikke noe utstillingsvindu av seg selv langt jernbaneskinnen, men folks bakhager, industriområder, mye beitemark og kyst. Fra toget registrerer en at campingferiesteder ser ganske triste ut i februar. Det oppleves likevel veldig ekte, og det er det noe vakkert i. Skottland selges turistene i en Braveheart-stil skotter jeg snakker med ikke kjenner seg igjen i. En togtur som går gjennom to av de tre største byene i landet viser at det likevel er mange skotter som bor på små steder omgitt av større jordbruk. Det ville og vakre Braveheart-landskapet befinner seg i mer ufremkommelige områder som skotter selv sjelden drar til. Disse områdene har ofte vært for vanskelige å dyrke og har blitt brukt som beiteområder i tidligere tider før jordbruket ble dratt ned i lavlandet og effektivisert. Der de små stedene i England ofte har blitt turistfeller fastlåst i en stil fra en bestemt tidsepoke, er skotske småsteder mer utviklet, mindre pittoreske og langt mindre turistvennlige.

På toget er det tid til å lese bok, stirre ut, irritere seg over en som kremter ustanselig og smile av det eldre ekteparet som ler like godt hver gang det klirrer i et glass. Det er tid til å lese en avis ordentlig (inkludert hele oppskriften på dagens middagstips, selv om det ikke så noe godt ut) og sniklytte på diskusjonen om hvor damen med skotskflagget notatblokk og mystisk utenlandsk mobillader kommer fra. (Jeg har snakket engelsk til alle servitørene hele togturen, så medpassasjerene burde vite at jeg forstår hvert ord av det de sier.) Det er også tid til å oppdage at flere av dem som velger en lang togtur sammen, fremfor fly, ser ut til å trives veldig godt i hverandres selskap.

Den skotske østkysten

Briter må varmes opp litt før en kan starte en samtale, men så kan en snakke sammen som om en alltid hadde kjent hverandre. Fem raske timer med taus oppvarming skal til før de på den andre siden av bordet forteller hvor de skal. I likhet med meg skal de hele veien til Aberdeen, og takket være et godstog som bryter sammen rett foran oss på nest siste stoppested, får vi flere timer med preik. Det er både trivelig og hjertelig, og vi oppdager at vi har felles bekjente i London. What are the odds?

Solnedgang ved River Tay, Dundee