Great chieftain o the puddin’-race!
Skottenes offisielle, parlamentsvedtatte nasjonaldag er St Andrew’s Day 30 november. I 2006 vedtok det skotske parlamentet også at dagen skal vare en såkalt Bank Holiday, men at det er opp til hver enkelt arbeidsgiver om det er en fridag. Dette har ført til at dagen markeres med offisiell flagging av det skotske flagget (med Andreaskorset), minst ett klagebrev fra Scottish National Party om flagging av Union Jack, men lite annet.
En markering som kniver med den offisielle om å behandles som nasjonaldag, og i stor grad har vunnet den kampen, er Burn’s Night 25. januar. I år har også kommersielle aktører sett salgspotensialet, og butikkene er fulle av skotske flagg, minnetavler til Robert Burns og «tilbud» på haggis, neeps og tatties. Dagen skal nemlig tradisjonelt markeres med en sen middag til Burns’ ære hvor alt Skottland kan by på av mer eller mindre spiselige spesialiteter skylles ned med det beste Skottland kan by på av drikkbare spesialiteter. Det finnes tallrike oppskrifter på gangen i måltidet, men felles for dem er at det skal holdes en rekke taler og leses minst ett Burns-dikt: En ode til haggis. Diktet gir et innblikk både i skotsk humor, uappetittlige nasjonalretter og i de språklige utfordringene en kan møte på her i landet.
Her er de første tre strofene, hentet fra nettsiden til en av svært mange Burns-klubber:
Address to a Haggis
Fair fa’ your honest, sonsie face,
Great chieftain o the puddin’-race!
Aboon them a’ ye tak your place,
Painch, tripe, or thairm:
Weel are ye worthy o’ a grace
As lang’s my arm.
The groaning trencher there ye fill,
Your hurdies like a distant hill,
Your pin wad help to mend a mill
In time o need,
While thro your pores the dews distil
Like amber bead.
His knife see rustic Labour dight,
An cut you up wi ready slight,
Trenching your gushing entrails bright,
Like onie ditch;
And then, O what a glorious sight,
Warm-reekin, rich!
(http://www.robertburns.org.uk/Assets/Poems_Songs/toahaggis.htm)
Skotske politikere liker å skryte av at de er mer Europa-rettet enn sine engelske kolleger
Når måltidet er over, diktene lest, talene talt og drikken drukket, har en igjen en perfekt anledning til å avsynge Auld Lang Syne – det nærmeste Skottland kommer en nasjonalsang. Ekte skotter synger denne til andre anledninger enn nyttårsaften, og hender holdes bare i siste strofen.
I Aberdeen markeres dagen i år med ceilidh – en tilstelning med skotsk mat og musikk med hovedfokus på dansen til musikken. Musikken er ofte ikke så lett å få med seg da den overdøves av en dance caller som hissig teller takten og gauler ut hvem som skal gjøre hva. Det sistnevnte er helt nødvendig i de kompliserte dansene der man til stadighet bytter partner og retning mens man svinges rundt på dansegulvet i et tempo som overgår fysiske lover. Resten av kvelden er ganske lik Burn’s Supper, bortsett fra talene, og inneholder skotsk drikke, mat og avsluttende avsynging av Auld Lang Syne.
De lærde (i alle fall mine lærde kolleger) strides om Robert Burns kalles the Brad (forkortelse av Burns’ mellomnavn Bradley) eller the Bard (profesjonell poet) og om neeps er nepe eller kålrot. De er likevel enige om at det er en viktig dag. Ikke alle skotter jeg har snakket med markerer dagen, men alle vet når den er og hva den bør inneholde. Jeg har enda til gode å møte en skotte som vet når den offisielle nasjonaldagen markeres. Og det er langt flere skotske flagg i vinden denne helgen enn i ukene før valget i høst. Hva sier dette om skottene? Kanskje at de har humor, rare matvaner og gode drikkevaner. Kanskje at de er opptatt av tradisjon. Helt sikkert er det i alle fall at de ikke lar seg pille på nesen og fortelle når og hvordan de skal feire seg selv. Selv ikke av sitt eget parlament.
Turnip or swede? That is the question.
