Oljefrue

Det kommende valget i Storbritannia 7. mai omtales allerede som det mest spennende i manns minne. Sterke småpartier utfordrer det eksisterende valgsystemet, og det er stor sjanse for et såkalt hung parliament hvor ingen av partiene har nok seter til å kunne danne regjering alene.

Selv om vi er lovet et spennende valg har kampanjen vært fryktelig kjedelig. Det eneste lyspunktet kom i starten hvor UKIP regelmessig serverte skandaler i form av politikere som hadde twitret noe grovt rasistisk, eller sagt noe lurt om kvinner da de trodde mikrofonen var av, og ble nødt til å trekke seg fra verv. Leder Nigel Farage har hatt det travelt med å ta avstand fra avgåtte politikere og forklare hva andre fortsatt sittende UKIP-politikere egentlig har ment, men har bidratt med lite nytt siden skandalene. Sittende statsminister David Cameron er overraskende lite karismatisk selv for å være en konservativ statsminister. Partiets egne økonomiske bidragsytere har kritisert statsministeren for å mangle inspirasjon og engasjement. Liberaldemokratene har ingen hørt noe fra siden «bryllupet» for fem år siden. Labours Ed Miliband ligner fryktelig på Wallace fra “Wallace and Gromit”. Når en har lagt merke til dette er det ikke lenger mulig å få med seg hva Miliband sier eller mener. I Storbritannia er han uansett mest forbundet med å ha spist en sandwich.

Miliband failing to look normal while eating a bacon sandwich

Utenfor England gjør de nasjonale partiene det bra i meningsmålinger samtidig som de hjelper til å undergrave det britiske valgsystemet. Skottene har sitt SNP, Wales har sitt Plaid (som visst betyr parti på walisisk) og nord-irene har selvsagt en hel rekke egne partier. Engelskmennene derimot ser ut til å ty til UKIP som nasjonalistisk surrogat i nøden, eller de lar være å stemme. Oppslutningen er i hele Storbritannia ganske lav, og en frykter at enda færre skal stemme ved dette valget enn ved forrige valg, da oppslutningen var under 60 %.

Mediene har ikke bidratt til å gjøre valginnspurten mer interessant, men har heller labbet etter partilederne og gjengitt deres taler og kampanjestunt. Dette har mediene så krydret med kleine live-intervjuer av vanlige folk på gaten hvor både briter og britisk politikk har kommet ganske dårlig ut. Partilederne har møttes til én eneste debatt på TV, og for første gang var hele syv partier representert. Etter debatten var det stor enighet om at det var lederne for småpartiene som hadde klart seg best.

Dersom det hadde vært valg i dag ville ingen av de to største partiene hatt mer enn 35 % av stemmene til det britiske folket. Takket være valgordningen first-past-the-post ville det gitt i overkant av 40 % av setene i parlamentet til hver av partiene, men langt fra nok til å danne regjering. Til tross for en valgordning som vanligvis ville ført til stabile flertallsregjeringer og et topartisystem, har britene fått minoritetsrepresentasjon i parlamentet. Eksperter har pekt på at de store partiene har blitt for like og at småpartiene representerer politiske ytterpunkter.

Med unntak av to labourrepresenterte valgkretser ser SNP ut til å ta alle de skotske setene i parlamentet, noe som betyr 8,4 % av setene i det britiske parlamentet. Skottene utgjør 8 % av befolkningen i Storbritannia. SNP bruker denne makten for alt den er verdt, og de går stadig frem og tilbake på om de vil støtte en Labour-regjering. Labour på sin side tar ikke uten videre imot den sporadiske støtten og advarer skotske velgere om at en stemme til SNP kan bety fem nye år for de konservative.

Om overgangen til flerpartisystem tyder på sterkere representasjon av minoritetene, om det tyder på en fragmentert stat med lite til felles, eller om det er litt av begge deler, er ikke godt å si. Det eneste som er sikkert er at det slettes ikke er sikkert hvem dronningen kommer til å spørre om å danne regjering etter valget 7. mai.