Oljefrue

Britene har Europas største helsevesen med over en million ansatte. National Health Service, NHS, i fjor igjen kåret til verdens beste, har blant annet ingen egenandel verken på legetimer eller reseptbelagte legemidler. I tillegg til lege og sykehus er flere tannleger også under NHS, noe som betyr god tilgang på gratis tannlege for alle aldersgrupper. Skottland har selvsagt sitt eget NHS etter egne regler og standarder, delt inn i regioner som igjen har egne regler og standarder. Dette helsevesenet er stort sett både velfungerende og populært. De regionale forskjellene baserer seg på litt uklare kriterier, og i Aberdeens NHS-område, NHS Grampian, er det for eksempel ikke tillatt for helsepersonell å si noe om barnets kjønn før det er forløst. Foreldre som vil vite om det blir rosa eller blå sokker kan velge å dra til naboregionen for ultralyd.

Barnets kjønn vs britisk effektivitet

Mens helse- og tannlegetjenester ligger på et høyere velferdsnivå her enn i Norge, har ikke andre velferdsordninger kommet like langt. Det har vært interessant å spørre om ordninger for pappapermisjon hvor reaksjoner har vært alt fra måping til «Haha, what would you call that? ‘Paternity leave?’ That’s hilarious!» Etter litt egen research kan foreldrepermisjonen oppsummeres slik: Far har rett til to uker permisjon rundt fødsel uten lønn men med rundt 100 statlige pund per uke, og mor har rett et år under de riktige omstendighetene. Det meste av morspermisjonen er på ingen måte med full lønn, men 90 % av lønn de første 6 ukene og en egen morslønn på rundt 100 pund i uken de neste 8 månedene. De siste 13 ukene er ulønnet. Nylig ble det innført en ordning hvor far kan få deler av mors permisjonstid, men få har rett til dette, og arbeidsgivere har protestert heftig.

Noe annet som overrasker en nordmann er lønnsforholdene. For noen år siden ble det gjort en stor sak av et parkometer utenfor en McDonald’s i London hadde høyere timelønn enn de ansatte inne i restauranten. Av vel 12 millioner i landet som regnes som fattige er over halvparten i arbeid eller barn i en familie med foreldre i arbeid. Hovedårsaken til at de likevel regnes som fattige er en minstelønn som gjør at en kan være i full jobb og likevel ha behov for benefits i form av matkuponger, sosialbolig og pengestøtte. I Skottland har en startet en kampanje for å få lønnen opp fra minstelønn, minimum wage til det en kaller Life wage – en lønn det skal kunne gå an å leve av.

Temaet benefits – og de som mottar det – er mer populært enn noensinne, både i politikken, i samtaler i lunsjpausen og ikke minst på TV. Dokudramaet Benefits Street handler om en gate i Birmingham hvor 90 % av beboerne lever på benefits. Seerne får bli kjent med alenemødre med fryktelig mange barn, nasking i lokalbutikkene og hvordan en snylter på velferdsstaten, alt med Tony Hirsts lett spydige fortellerstemme. Programmet var i 2013 det desidert mest populære på Channel 4 samtidig som det skapte store overskrifter og kontrovers. Det finnes mange TV-programmer i samme sjanger og en kan følge alenemødre med 19 barn av 19 forskjellige fedre, bryllupsforberedelser hos engelske reisende, pengeinnkrevere, overvektige mennesker på benefits og mange, mange flere. Felles for dem alle er en spydig fortellerstemme og festlig bakgrunnsmusikk. Dokudramaet Too Fat to Work kombinerte britiske favorittprogrammer med fortellingen om et overvektig par på benefits som fikk bryllupet betalt av det offentlige. Her kunne en hisse seg opp over et kinderegg av store kjoler, fedme og benefits! Det må legges til at det finnes noen hederlige unntak i programmer som handler om samme tema, men ikke faller ned i samme sjanger. Politiet får fornyet respekt i Police Interceptors og UK Border Control, og rumenere får god tid til å fortelle bakgrunnshistoriene sine i The Romanians Are Coming. Alt i alt tror jeg konklusjonen er at vi ser for mye på TV.

Benefits Street

Stephen Beer og Michelle Coomb giftet seg i januar. Gratulerer!

På wifey-tiden av TV-døgnet består reklamepausene, innimellom reklamer for rimelige nye pupper, av advokatbyråer som forteller deg hvor mye du kan vinne dersom du saksøker noen. En kan saksøke legen for at en ble syk, banken for at de har solgt noe som heter PPI og ikke minst hvem som helst «if you’ve had an accident that wasn’t your fault».

Prisoversikt med nyttige piler for hvor skaden kan befinne seg

På tross av et velfungerende og gratis helsesystem og gratis tannlege florerer det av private løsninger. Disse reklamerer med diverse garantiordninger, som second-opinion-garanti og ingen-ventetid-garanti, og det siste appellerer muligens til bedrifter som kjøper tjenestene til sine ansatte. Med dette utvalget skulle en tro det stod bedre til med britiske tenner og midjemål.

I tillegg til offentlige og private velferdstilbud finnes veldedighet. Dette er stort i Storbritannia. En gang i uken dukker det opp innsamlere fra diverse veldedige organisasjoner som ber om ubrukte klær, sko og nips som kan selges i en av de mange butikkene i byen. Det forventes at en gir og bidrar til veldedighet regelmessig, og det har gått inflasjon i runs, walks og functions for ulike gode saker. Også organisasjoner som driver med virksomhet vi vanligvis ikke forbinder med veldedighet er registrert som charities. Dette gjør at blant annet styrtrike privatskoler ikke kan ta ut utbytte, men investerer pengene i seg selv med storslått arkitektur eller rådyr kunst.

Storbritannia er et land med større sosiale forskjeller enn nordmenn er vant til. En kan lure på om velferdsstaten er med å forsterke eller dempe disse forskjellene. Det er i alle fall både de sosiale forskjellene og velferdssystemet britene sier de ønsker å beskytte fra Europa når de forhandler med Angela i disse dager.