Oljefrue

Nå har jeg bodd her, av og på, såpass lenge at jeg føler det er på tide å fortelle deg hva jeg synes.

Du er litt grå. Når trærne er uten blader, og himmelen er uten sol, er du faktisk veldig grå. Byens store arkitekt, Archibald Simpson, er ansvarlig for å ha bygget hele sentrum i granitt på begynnelsen av 1800-tallet. Resten av byen fulgte raskt etter, og i dag er de fleste bygninger i granitt eller grå betong. Simpsons mesterstykke, en bank midt i Aberdeens hovedgate, har siden den gang blitt omgjort til en pub ved navn The Archibald Simpson.

The Archibald Simpson

Du tåler en trøkk. Da finanskrisen traff Storbritannia i 2008, så oljebyen Aberdeen nesten uberørt ut. Boligprisene steg til de nest høyeste i landet (bare slått av London) og nye luksusbutikker poppet stadig opp i sentrum. Denne gangen ser det imidlertid ut til at krisen har slått ordentlig til i byen. Med en så stor del av økonomien basert på olje og rike tilflyttere måtte det heftige fallet i oljeprisen påvirke Aberdeen. I vel et år nå har annethvert hus (har det sett ut som) vært til salgs, og ukentlig har butikker gått konkurs i sentrum. Likevel har byen og de fastboende en holdning om at dette har de sett før og dette ordner seg.

Du er en delt by. Det er store forskjeller på fattig og rik i Storbritannia, men i Aberdeen blir denne forskjellen ekstra tydelig av at de bemidlede i grove trekk er en internasjonal gruppe med jobber i oljen mens de mindre bemidlede er de fastboende. De to gruppene bor på ulike steder, handler i ulike butikker, ser ulike ut og sender ungene sine på ulike skoler. Akkurat nå har den første gruppen minket betraktelig siden i fjor, men de kommer nok tilbake igjen snart.

Du hater Donald Trump. Allerede i 2015 trakk ett av universitetene i Aberdeen tilbake en æresgrad de hadde gitt The Donald fem år tidligere, og kranglingen rundt byggingen av en golfbane her har foregått i årevis. Før valget i USA var den store Trump-saken en eldre dame som hadde tisset på en av sanddynene på golfbanen og ble saksøkt for hærverk av Trump International. Ting tyder likevel på at aberdonierne er bittelitt stolte av Trumpen også.

Lokalavisen Buchan Observer dagen etter valget.

Du lever i fornektelse. Aberdeen ligger helt nord-øst i landet, på den forblåste britiske nesen, og later til å ha et klima for seg selv. Da en hetebølge endelig slo seg ned over hele øyen i sommer – inkludert Skottland! – var Aberdeen det forfriskende unntaket fra heten med sine 15 overskyete grader. Når det skotske høylandet i tillegg ligger rett borti her må en også anta at det kan komme snø en sjelden gang. Det ser det ikke ut til at noen har gjort når det legger seg en halv centimeter en gang i blant. Fullt kaos, stengte skoler og stillestående kollektivtransport er resultatet. Husene er isolert på samme måte som engelske (noe som betyr at vi har gjennomtrekk selv om alt er lukket), og jeg har nå lett forgjeves etter votter til beibi siden bladene slapp taket. Interessant nok er befolkningen bevæpnet med ganske avansert utstyr til bilene sine: Når det kryper mot null kommer avisingssprayen frem før iskrystallene har landet. Aberdeen er forresten frekk nok til å ha en nydelig kritthvit sandstrand som går langs hele den frostbitte forblåste kysten.

Nå er beibien tilstrekkelig språkforvirret, alle naboene våre har flyttet sin vei og vi er lei vegg-til-vegg-tepper. Det er bare noen dager til vi forlater deg enda en gang, og denne gangen er det meningen at vi skal dra for godt. Jeg har likevel på følelsen at vi sees igjen!

The Northern Lights over Aberdeen. Foto: tidligere kollega Sally McPherson

Når noen spør hvordan det er med beibiene i Skottland er det vanskelig å legge skjul på all frustrasjonen vi har følt på i skvisen mellom minst to måter å oppfostre beibier på. Beibiene i seg selv er ikke så forskjellige, og det samme gjelder klimaet de skal vokse opp i, men der stanser likhetene.

Både sit ups, pull ups, sitterening og rygg ups skal en gjennom før en er seks måneder! Sittetrening skal foregå med puter rundt beibi, slik at beibi umiddelbart kan settes opp igjen når h*n faller. (Fysioteraputer Norge rundt grøsser.) Vi har fått «Fail» på sittekontrollen to ganger nå!

Merkelig nok ser det ut til at beibiene i begge land både vokser opp og lærer seg det de trenger. Hvis det er frustrasjon en er ute etter holder det forresten lenge å bare lese én bok om beibier. De fleste bøkene, både de norske og de britiske, er heldigvis fulle av råd som motsier seg selv!

Jeg håper jo at det blir meg, da!

Etter vel 2 år som (av-og-på) ønskebriter er vi fortsatt under opplæring i britisk oppførsel, og vi får stadig ny innsikt.

Tipsing
Jeg mistenker at jeg burde tipse delivery-menneskene som leverer og bærer opp dagligvarene våre. Flere av dem har en slags dialog med meg – hvor mine replikker mangler – og de mumler «nae bother» og «thank you» på vei ut døren. Hos frisøren følges man til døren med gjentatte spørsmål om man er fornøyd og om frisyren ble bra. Ved forrige frisørbesøk ble jeg sittende ved utgangen en stund og observerte hvordan kundene benyttet denne anledningen til å gi frisøren en ekstra seddel i hånden. Vi aner dessverre at vi har skjemt oss litt ut her, men det kommer nok ikke til å endre seg tross ny innsikt.

Potteplanter
I jakten på en innflyttingsgave til tidligere naboer gikk det opp for oss at vi egentlig aldri har sett en potteplante i det forrige huset deres. Faktisk kan vi ikke huske å ha sett en eneste potteplante i et britisk hjem.

Kort
Det er altså ikke så mange blomsterbutikker her, men kortbutikker med kort for enhver anledning finnes på hvert gatehjørne. Til jul i forfjor la jeg merke til heftig kortskriving fra alle kollegaene til alle kollegaene. Det stod stort sett bare «Merry Xmas» og «Xx», og kortene kom i pakker på 10, men alle fikk! Selv jeg, etter å ha jobbet der i to uker!

Mottatte kort skal vises frem. Vi kan se når noen har fått beibi fordi (de vanligvis tomme) vinduskarmene fyller opp av blå eller rosa kort. De tidligere naboene våre fikk til slutt et kort, og det ble selvsagt plassert sammen med alle de andre «Sorry-you’re-leaving»/«Congratulations»-kortene.

Lynne
På grunn av en bitteliten misforståelse om hvem som skal betale en regning har vi fått bekreftet at britene virkelig ER passiv-aggressive. I det siste trusselbrevet uttrykkes det hvor mye de ser frem til at vi betaler og hvor forferdelig glad de kommer til å bli når det skjer.

Det spørs om vi klarer å gli sømløst inn blant disse kortelskende, plantefrie, passiv-aggressive, generøse menneskene før vi skal dra hjem igjen. Vi kan strekke oss til å servere noe hjemmebakt til the delivery man, men der går grensen.

Til slutt en liten aha-parlør

Mens Storbritannia er the land of confusion i det som ser ut til å bli en god stund til, er det på tide å la noen andre få gjennomgå litt. Det gjelder engelsk utenfor den engelsktalende verden. Dansker er kjent for å fylle det uforståelige språket sitt med engelske (banne)ord. Tyskere har lenge blitt fnist litt av for bruk av engelske ord og uttrykk i språket sitt. Særlig festlig er engelske ord som brukes om noe helt annet i Tyskland, som ordet for mobiltelefon: Handy. Nå viser det seg at nordmenn er skyldig i begge nevnte engelskspråklige synder. Og jeg som trodde vi var de kule!

Hvorfor har vi ikke et norsk ord for offside? I Tyskland heter det Abseits, på fransk hors-jeu og på polsk heter det visst spalony. Sier det noe om oss som fotballnasjon? Sannsynligvis.

Innenfor samme idretten bruker vi det engelske ordet hands i Norge. Det heter ikke det på engelsk. Såkalte «falske venner» kan få engelsklærere til å klø seg i hodet (som når elever skriver «It is illegal for children to work in fabrics.»), men dette er noe annet. Det kan føre til misforståelser å spørre om en babycall i butikken. Enda verre er det å spørre etter en babybody.

(Ekte oljefruer handler kanskje ikke på Tesco)

Et bittelite britisk mysterium til slutt. Oljefruen har begynt å få dagligvarer levert på døren og båret opp på kjøkkenet av hyggelige sjåfører. Varene handles på nett, og utvalget er slettes ikke verst, men et klikk på oster viser skuffende nok bare typene Cheddar, Brie og noen regionale spesialiteter. Klikker en seg videre på Cheddar får en imidlertid opp ikke mindre enn 97 forskjellige Cheddartyper (98 hvis en teller med Cheddar som er fri for ost). What’s up with that?

Uansett hva resultatet av EU-avstemningen blir, har valgkampen vist at Storbritannia er en splittet øystat. Det er likevel noe eget som samler britene; de spiser potetgull til lunsj, de bygger hus som er identisk med alle de andre husene i nabolaget, og de drikker 165 millioner kopper te hver dag.

Med stor fare for å generalisere og fornærme: Her er fire påstander om hva som gjør briter til briter.

Briter er høflige

Det lærte vi på skolen. Lenge trodde jeg at vi som nordmenn, uten et godt norsk ord for «please», bare oppfattet britene som høflige fordi de bruker nettopp sånne ord en del. Mye tyder imidlertid på at bruken av høflighetsfraser er så innarbeidet at det påvirker hele væremåten. En guttegjeng i ferd med å sprenge ballonger en butikk har hengt opp, vil komme med et ektefølt «Oh, I’m sorry» hvis de står i vegen for barnevognen. Før TV-programmer advares seerne om scener med «anti-social behaviour» dersom noen sier eller gjør noe uhøflig i programmet.

Hvis et nys faller i skogen, og (tilsynelatende) ingen andre er der,* skal man da si «excuse me»? Ja, mener briten.

Briter er passiv-aggressive tyskere

Tyskere og briter har mange av de samme uskrevne reglene for oppførsel i det offentlige rom. Forskjellen er reaksjonen på regelbrudd. Britene gjør nemlig veldig lite hvis de møter urett. En kan tenke seg et scenario hvor mange mennesker står i kø til kassen i butikken, og en ledig kasse blir åpnet. Hva skjer dersom en av de bakerste i køen rykker først frem til den nyåpnede kassen? I Norge er ikke dette et stort problem og fører i verste fall til at noen irriterer seg over at de ikke var raske nok selv. Både i Tyskland og Storbritannia er brudd på kø-etiketten et alvorlig regelbrudd. I Tyskland vil resten av køen raskt danne en mobb anført av en eller flere som er raskt ute med å påpeke regelbruddet. Resten av mobben vil stemme i og kommentere seg imellom hvor ille slik oppførsel er. I Storbritannia vil resten av køen i verste fall forsøke å kremte i hjel forbryteren.

Unntaket fra dette er i trafikken. Briter ser ut til å gå fra passiv-aggressive til bare aggressive straks de setter seg bak rattet.

Plenkant etter britiske regler

Briter er litt redde

De fleste briter bor på en øy. Kanskje det er det som har gjort dem litt skeptiske til alt som befinner seg utenfor tomtegrensen? Gode naboer setter opp minst to meter høye gjerder mellom tomtene, og hagene er bokser uten mulighet til å komme seg inn utenfra (eller ut, hvis en vil det). Nabolagene på sin side kan også gjerde seg inne med alarmer og vakthold mot de andre nabolagene.

Frykten for fremmede er kanskje grunnen til at briter kan virke reserverte og avvisende, men de er stort sett hjertelige og trivelige når en tar seg litt tid å bli kjent med dem.

Briter er sentimentale

Det påstås at prinsesse Dianas plutselige død endret det britiske lynnet fra behersket og privat til voldsom og åpen sorg. Nå er det i alle fall vanlig med minnefond og vaker når noen dør. De velpleide britiske parkene er fulle av minnesteder for ulykker og lidelser, og disse er alltid fulle av blomster, lys og personlige brev, selv om dødsfallet ligger mange år tilbake i tid.

En vakker tradisjon er å donere en benk i den avdødes navn til en park eller promenade. Alle som vil kan bruke benken, men på minnedager vil familie og venner, heller enn å besøke en grav, samles ved benken og fylle den med blomster.

*Jeg var der.

For andre gang på like mange år skal befolkningen her på øyene stemme over om en skal gå eller bli. Denne gangen får alle britene være med å bestemme, og valget står tilsynelatende mellom britisk selvstendighet og muligheten til å kjøpe billig Nutella i butikken.

Det er ikke første gangen britene skal stemme over medlemskapet sitt i EU. Til forskjell fra Norge ser det ut til at styresmaktene her gjør først og spør etterpå, og i juni 1975 stemte 67 % av befolkningen ja til fortsatt medlemskap i EF. I kampen før valget denne gangen har begge sider fått mye kritikk for misbruk av tall, overdrivelser, skremsel og direkte løgn. Meningsmålinger viser at det står svært likt to uker før valgdagen, og mange har fortsatt ikke bestemt seg. Jeg tviler på at mer eller mindre rasistiske kampanjevideoer som går på TV overbeviser den siste gruppen ene eller andre veien. Det spås store katastrofer både dersom Storbritannia blir værende og om de går. Eksperter forsøker å nyansere skremmebildene, men er uenige med seg selv om hvilke konsekvenser et eventuelt Brexit vil få. To uker før valgdagen er det ikke rart at mange er forvirret og usikre på hva de skal stemme.

I Europa er britene kjent for å være litt utenfor fra før av. De er ikke med i Schengen-samarbeidet, og de later til å få spesialavtaler hver gang de møter Angela og gjengen til forhandlinger. Britene selv er av den oppfattelse at de betaler urimelig mye og at pengene går til byråkratiet i Brussel. I tillegg gis det inntrykk av at landet, og særlig velferdsordningene, rennes ned av ukontrollerte horder med østeuropeere som stjeler jobbene fra britene.

Et relevant argument mot EU-medlemskapet er at det hindrer handel og samarbeid med Commonwealth-landene som Storbritannia har sterke bånd til. Det gjelder særlig de landene som faller innunder det som kalles Old (eller White) Commonwealth som Australia, Canada og New Zealand. På den lille øyen sin utenfor Europa har en gjerne følt sterkere tilknytning til andre engelsktalende i tidligere kolonier enn til Europa. Men hvor sterk er egentlig den britiske identiteten på de britiske øyene? Scottish National Party er som kjent for EU. Det samme gjelder det walisiske Plaid Cumry. Sinn Fein på sin side truer med folkeavstemning for å bli gjenforent med Irland dersom Storbritannia forlater EU. De nasjonalistiske partiene står sterkt, og det er vanskelig å tenke seg at de skulle bli mindre sterke dersom Brexit skulle bli en realitet. De eneste som ikke vil forlate England er egentlig engelskmennene selv. I mangel av et eget parti har Ukip blitt Englands uavhengighetsparti, og det er bare her det er snakk om uavhengighet fra Europa. Det skal bli veldig spennende å se om britene klarer å samle seg om å være for eller mot noe som helst om knappe to uker.

At Storbritannia består av fire ulike land blir ekstra tydelig under idrettsarrangementer. I år har faktisk alle landene kvalifisert seg til fotball-EM – bortsett fra Skottland. Kjenner jeg skottene rett klarer de likevel å gjøre det beste ut av situasjonen, som i denne festlige reklamefilmen:

https://www.youtube.com/watch?v=Kz7PmfYbioQ

En måned med oljebabyen i oljebyen har løst noen gamle mysterier, men også avdekket ny uvitenhet.

Når man tror man kan engelsk viser det seg at det mangler vokabular når det skal snakkes baby. Triller jeg på en buggy, en stroller, en pushchair eller en pram? Det ser ut til å være glidende overganger og uklare definisjoner selv hos de som selger slikt, og den amerikanske betydningen gjelder på ingen måte her i landet. Det samme gjelder for dummy, som betyr noe ganske annet enn jeg trodde (og førte til noen misforståelser om hva babyen burde putte i munnen). Man undersøker babyen hos en health visitor, som ligner mye på en norsk helsesøster, men med et langt mer avslappet forhold til valg av babyutstyr og ergonomiske stillinger. Hos health visitoren kan en oppdage at en ikke kan de engelske ordene for verken gulp, skurv eller brystbetennelse og at det også kan være festlig å prøve å forklare fenomenene.

Takket være formiddager med babykos er det altså likevel noen mysterier som nærmer seg oppklaring. Hvor er de britiske babyene? De befant seg ikke ute på trilletur, på bussen eller caféer, men nå er mange av dem lokalisert på kjøpesentrene. Der trilles de rundt i bilstoler som er festet til vognunderstell før man kan anta at de blir kjørt hjem i bil. Det finnes en lov som ettertrykkelig stadfester kvinners rett til å amme hvor som helst. Likevel er offentlig amming et sjeldent syn, og jeg har aldri sett det på café eller utendørs. Det foregår stadig kampanjer for å få kvinner til å amme, men det er tydelig at det ses på som mindre selvsagt og mer som et personlig valg enn i Norge.

Det trivelige ammerommet på byens største varemagasin.

Manglende babyer utendørs reflekteres i manglende uteklær for babyer i butikkene. Ull finnes ikke, og klærne har stort sett korte ermer. Bortsett fra varme klær finner en likevel alt en kan ønske seg av morsomme trykk – enda et hakk mer kjønnsdelt enn i Norge.

Det er ikke bare-bare å ta med seg barnevogn på bussen.

En norsk tanke om at babyen skal ha parfymefrie produkter sendte oss ut på en omfattende jakt på parfymefri babyolje, stellekluter og ikke minst vaskepulver. Det sistnevnte ble gjort ekstra vanskelig av at vi skulle vaske ull. Til slutt fant vi noe økologisk, super-sensitivt, miljøvennlig, ikke-testet-på-dyr med naturlig duft, så nå lukter alle klærne våre intenst grønnsåpe. Stellekluter, parfymefri babyolje og tran måtte vi ta med fra Norge.

Det går bedre og bedre å snakke baby på engelsk, men det finnes noen norske ord det er vanskelig å finne gode engelske oversettelser til. At det har vært behov for å bruke akkurat disse ordene kan tyde på at den første måneden med oljebaby i oljebyen ikke har vært så verst.

Kos, sprelle, spent, lykke.  Og utepils.

Shetland og Orknøyene er offisielt en del av Skottland, men både egne flagg og uforståelige språk tyder på at begge øygruppene i praksis hører til et helt annet sted. Vikingenes herjinger førte til at den piktiske befolkningen ble fordrevet, og øyene forble under norsk og senere dansk styre i Kalmarunionen helt til 1469. Da manglet danskekongen penger til medgift for sin 13 år gamle datter som skulle gifte seg med den skotske arveprinsen, og han pantsatte begge øygruppene. Øyene ble aldri tilbakeført til skandinaviske troner, men beholdt likevel et eget språk, Norn, som lå langt nærmere de skandinaviske språkene enn engelsk. Først da hanseatene ble utestengt fra handel på 1700-tallet startet skotsk innvandring for alvor med innføring av skotsk språk, handel og tradisjoner.

På Shetland er det tydelige spor etter kontakt med Skandinavia, og kontakten finnes fortsatt. Den største byen, Lerwick, er nærmere Bergen enn Edinburgh. Det er en pittoresk og sjarmerende liten by med trange gater og smau. Utenom Lerwick er det lite urbant liv på øygruppen. En kan nyte dramatisk natur, sært dyreliv og festlige gatenavn og uttrykk. Et lengre opphold blant de doric-talende hjelper for å forstå dialekten på det shetlendingene kaller Mainland, men språket på de ytre øyene er fullstendig ubegripelig.

Take away på Shetland

En av flere norske graver fra andre verdenskrig

Shetlands dyreliv er kanskje mest kjent for ponniene. De aller minste er på størrelse med en stor hund og har en rund mage som subber i bakken. De skal visstnok være i bruk som førerhester for blinde verden over, men det har vi dessverre ikke sett enda.

Klimaet er mye det samme som i Aberdeen, bare litt kaldere, litt mer regn og enda mer vind.

Dette er en tombola, en sandansamling som forbinder en øy med land, på vestkysten. En må for all del ikke la seg lure av sanddyner og azurblått hav; det var iskaldt den dagen.

Orknøyene ligger et par timer med ferje sør for Lerwick. Midt på turen seiler en forbi Fair Isle, en liten øy med noen og seksti innbyggere og synkende folketall. Den har en egen skole, men bare primary, ingen puber eller spisesteder. Øyen har i år satset stort på turisme som inntektskilde.

Fair Isle

St Magnus Cathedral

Den største øyen på Orknøyene, Mainland (som det heter også her), er helt annerledes fra alt en kan se på Shetland med større gårder og (ikke minst!) trær. Vikingene og deres etterkommere satte sitt preg på øyene med byggverk, helgener og stedsnavn. Enda mer spennende er det likevel med den neolittiske sivilisasjonen som for 5000 år siden bygde svære steinsirkler, gravkamre og avanserte bosetninger. I et litt varmere klima enn i dag skal de ha skutt vilt, fisket og dyrket korn. Vikingene satte sitt preg på også dette ved å risse ufine runebeskjeder i gravkamrene før de plyndret dem.

Highland Park

Orkney Brewery

Flotte ølbrygge- og whisky-tradisjoner har de også!

I moderne historie er Orknøyene mest kjent som base for den britiske marinen under verdenskrigene. Mellom flere av øyene ligger Scapa Flow som en svær naturlig bukt som i dag er delvis dykkerparadis og delvis krigskirkegård. Her ble hele den tyske flåten holdt som gissel under forhandlingene etter første verdenskrig. I juni 1919 ble alle skipene senket etter hemmelig beskjed fra den tyske admiralen Ludwig von Reuter. På kort tid lå over 60 tyske skip på bunnen av bukten. Mange av skipene ble hevet i mellomkrigstiden, men de skipene som fortsatt ligger under vann er i dag populære mål for sportsdykkere. Under andre verdenskrig klarte en tysk ubåt å snike seg inn i bukten og senke marinens stolthet The Royal Oak med et tap av over 800 menneskeliv. Dette ledet til byggingen av The Churchill Barriers mellom øyene ved hjelp av strategisk senkning av egne skip og dumping stein og betong. Italienske krigsfanger som ble brukt til dette arbeidet brukte sin egen fritid, enkle materialer og mye kreativitet for å bygge den berømte Italian Chapel ved siden av en barrier.

The Italian Chapel

Den nest største av øyene, Hoy, er åsted for tvangsdåpen av den siste hedningjarlen på Orknøyene utført av Olav Tryggvason himself. Enda tidligere ble det laget imponerende gravkamre i neolittisk tid også her.

Dwarfie Stane fra ca. 3000 f. kr.

En britisk spion i Persia skal på 1800-tallet ha risset inn en setning på persisk på gravstedet som betyr noe sånt som: «Her tilbragte jeg to netter og lærte tålmodighet.» Ikke bare vikingene som har drevet med graffiti her altså.

The Old Man of Hoy. En 137 meter høy steinsøyle som er populær bade hos sjøfugl og klatrere.

Ferieepilog: Vi hadde vært hjemme i Aberdeen i ca. en time da billetter til Spania og sol og sommer var bestilt. Vesterhavet var spennende med fascinerende historie, dramatisk natur og sjarmerende dyre- og folkeliv, men vi måtte tine litt etterpå.

Selv om hjemreisen til Norge fortsatt er en god måned unna går hverdagen her merkbart mot slutten med Award Ceremonies og Dos. Vi har for første gang siden jeg flyttet hit (og for første gang på veldig mange år ifølge naboene) bikket 20 grader. Aberdeen glitrer sølvgrå mot blå himmel og stille hav, men jeg lar meg ikke lure. Her er noen ting jeg ikke kommer til å savne med å bo og jobbe her:

• Pulverkaffe. Det finnes absolutt anstendige kaffebarer i oljebyen, men ingen av disse befinner seg i nærheten av arbeidsplassen min. Klokken 10.34 hver morgen kan en kjøpe en kopp «kaffe» på lærerværelset for 45 pence. Da får en en halvskitten kopp med tre kaffipulver-korn i bunnen og kan fylle på vann og melk etter behov. Lærere og andre ansatte som ikke er født på de bristiske øyene har med termos hjemmefra.
  

• Utvalget av fersk fisk. Dette er overraskende dårlig i en gammel fiskeby som Aberdeen. Torsken behandles med noe som gjør at den blir gul og stammer uansett fra Norge. Selv ekte skotsk røkelaks har ofte ikke satt sine finner på skotsk jord før røykeprosessen (og stammer selvsagt også fra norske fjorder).
• Kleskoden på jobb.
• TEPPER (og støvsugingen av disse). Dette er noe griseri! I Norge er søling irriterende og en må hente en klut, her er det en katastrofe med påfølgende skrubbing og googling av kjerringråd mot flekker.

Skottland har det meste, men det finnes noe jeg har savnet fra Norge:

• Vinmonopol. Det er stor stas med vin og sprit i butikken og kiosken helt til en vil ha noe som er litt godt. Spesialforretninger for vin har et litt skuffende utvalg, og gode tyske viner har de ikke hørt om.
• Fjell. Dette skal de riktignok ha i andre deler av landet, men Aberdeen har ikke så mange å skryte av.
• Mikrofibermopper og sunn skepsis til sterke rengjøringsmidler.

Moppene er det eneste på denne listen som kunne hamstres i Norge.

Noe jeg må innrømme at jeg ikke har savnet fra Norge er været, men det kan være det å komme fra Bergen spiller en rolle der.

Det er også noe jeg faktisk kommer til å savne:

• Den lille forskjellen på “aye” og “yes”.
• Doric! Utvalgte elever har fungert som tolker mellom doric-snakkende elever og meg selv. Det går mye bedre, men det er fortsatt setninger jeg nikker og smiler til uten å vite om det var riktig reaksjon. Sjarmerende er det likevel. Et kakestykke er «a fine piece» og det sterkeste adjektivet i positiv forstand er «fine». Språket har mange ord fra både norsk og tysk. «Quine» er kvinne, “ganzie” er genser og «D’ye maind fin” betyr «Do you remember when». Følgende setning skal ha blitt hørt i en skobutikk: «Fit fit fits fit fit?»

Vegg-kommunikasjon

• Kaninfamilien som jeg møter på hver morgen og hver kveld. De var to, så ble de seks og nå er de 10!

Fire av medlemmene i familien Rabbit

• Smalltalk i butikken. Ja, det er irriterende. Men nå har jeg jobbet og øvd og opparbeidet meg kunnskap som ikke er nyttig i Norge.
• The drugs! Hva er det oppi remediene som selges over disk? Ikke bare blir man frisk, man blir lykkelig og full av energi på minutter!
• Skolen. På tross av de store forskjellene mellom norsk og skotsk skole, en kopp med vann slengt i ansiktet, hyling og kjefting så har det faktisk vært litt stas å få være lærer her. Jeg kommer til å savne holding av dører, takkingen for alt mulig og de bittesmå miraklene som har skjedd hver gang noen har lært noe.
  I’ll miss being “Miss”.

Britene har Europas største helsevesen med over en million ansatte. National Health Service, NHS, i fjor igjen kåret til verdens beste, har blant annet ingen egenandel verken på legetimer eller reseptbelagte legemidler. I tillegg til lege og sykehus er flere tannleger også under NHS, noe som betyr god tilgang på gratis tannlege for alle aldersgrupper. Skottland har selvsagt sitt eget NHS etter egne regler og standarder, delt inn i regioner som igjen har egne regler og standarder. Dette helsevesenet er stort sett både velfungerende og populært. De regionale forskjellene baserer seg på litt uklare kriterier, og i Aberdeens NHS-område, NHS Grampian, er det for eksempel ikke tillatt for helsepersonell å si noe om barnets kjønn før det er forløst. Foreldre som vil vite om det blir rosa eller blå sokker kan velge å dra til naboregionen for ultralyd.

Barnets kjønn vs britisk effektivitet

Mens helse- og tannlegetjenester ligger på et høyere velferdsnivå her enn i Norge, har ikke andre velferdsordninger kommet like langt. Det har vært interessant å spørre om ordninger for pappapermisjon hvor reaksjoner har vært alt fra måping til «Haha, what would you call that? ‘Paternity leave?’ That’s hilarious!» Etter litt egen research kan foreldrepermisjonen oppsummeres slik: Far har rett til to uker permisjon rundt fødsel uten lønn men med rundt 100 statlige pund per uke, og mor har rett et år under de riktige omstendighetene. Det meste av morspermisjonen er på ingen måte med full lønn, men 90 % av lønn de første 6 ukene og en egen morslønn på rundt 100 pund i uken de neste 8 månedene. De siste 13 ukene er ulønnet. Nylig ble det innført en ordning hvor far kan få deler av mors permisjonstid, men få har rett til dette, og arbeidsgivere har protestert heftig.

Noe annet som overrasker en nordmann er lønnsforholdene. For noen år siden ble det gjort en stor sak av et parkometer utenfor en McDonald’s i London hadde høyere timelønn enn de ansatte inne i restauranten. Av vel 12 millioner i landet som regnes som fattige er over halvparten i arbeid eller barn i en familie med foreldre i arbeid. Hovedårsaken til at de likevel regnes som fattige er en minstelønn som gjør at en kan være i full jobb og likevel ha behov for benefits i form av matkuponger, sosialbolig og pengestøtte. I Skottland har en startet en kampanje for å få lønnen opp fra minstelønn, minimum wage til det en kaller Life wage – en lønn det skal kunne gå an å leve av.

Temaet benefits – og de som mottar det – er mer populært enn noensinne, både i politikken, i samtaler i lunsjpausen og ikke minst på TV. Dokudramaet Benefits Street handler om en gate i Birmingham hvor 90 % av beboerne lever på benefits. Seerne får bli kjent med alenemødre med fryktelig mange barn, nasking i lokalbutikkene og hvordan en snylter på velferdsstaten, alt med Tony Hirsts lett spydige fortellerstemme. Programmet var i 2013 det desidert mest populære på Channel 4 samtidig som det skapte store overskrifter og kontrovers. Det finnes mange TV-programmer i samme sjanger og en kan følge alenemødre med 19 barn av 19 forskjellige fedre, bryllupsforberedelser hos engelske reisende, pengeinnkrevere, overvektige mennesker på benefits og mange, mange flere. Felles for dem alle er en spydig fortellerstemme og festlig bakgrunnsmusikk. Dokudramaet Too Fat to Work kombinerte britiske favorittprogrammer med fortellingen om et overvektig par på benefits som fikk bryllupet betalt av det offentlige. Her kunne en hisse seg opp over et kinderegg av store kjoler, fedme og benefits! Det må legges til at det finnes noen hederlige unntak i programmer som handler om samme tema, men ikke faller ned i samme sjanger. Politiet får fornyet respekt i Police Interceptors og UK Border Control, og rumenere får god tid til å fortelle bakgrunnshistoriene sine i The Romanians Are Coming. Alt i alt tror jeg konklusjonen er at vi ser for mye på TV.

Benefits Street

Stephen Beer og Michelle Coomb giftet seg i januar. Gratulerer!

På wifey-tiden av TV-døgnet består reklamepausene, innimellom reklamer for rimelige nye pupper, av advokatbyråer som forteller deg hvor mye du kan vinne dersom du saksøker noen. En kan saksøke legen for at en ble syk, banken for at de har solgt noe som heter PPI og ikke minst hvem som helst «if you’ve had an accident that wasn’t your fault».

Prisoversikt med nyttige piler for hvor skaden kan befinne seg

På tross av et velfungerende og gratis helsesystem og gratis tannlege florerer det av private løsninger. Disse reklamerer med diverse garantiordninger, som second-opinion-garanti og ingen-ventetid-garanti, og det siste appellerer muligens til bedrifter som kjøper tjenestene til sine ansatte. Med dette utvalget skulle en tro det stod bedre til med britiske tenner og midjemål.

I tillegg til offentlige og private velferdstilbud finnes veldedighet. Dette er stort i Storbritannia. En gang i uken dukker det opp innsamlere fra diverse veldedige organisasjoner som ber om ubrukte klær, sko og nips som kan selges i en av de mange butikkene i byen. Det forventes at en gir og bidrar til veldedighet regelmessig, og det har gått inflasjon i runs, walks og functions for ulike gode saker. Også organisasjoner som driver med virksomhet vi vanligvis ikke forbinder med veldedighet er registrert som charities. Dette gjør at blant annet styrtrike privatskoler ikke kan ta ut utbytte, men investerer pengene i seg selv med storslått arkitektur eller rådyr kunst.

Storbritannia er et land med større sosiale forskjeller enn nordmenn er vant til. En kan lure på om velferdsstaten er med å forsterke eller dempe disse forskjellene. Det er i alle fall både de sosiale forskjellene og velferdssystemet britene sier de ønsker å beskytte fra Europa når de forhandler med Angela i disse dager.